Kommentar

Vi er alle i nesten samme båt, sant?

Du visste ikke at tusentalls arbeidstakere står uten rettigheter i krisa? Slapp av, ingen andre vet det heller.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det slipper ikke taket. Der 2021 skulle by på vaksiner og gradvis åpning av verden, har det motsatte skjedd.

Samfunnet er stengt. Og nå har vi stengt grensa.

Når vi stenger samfunnet, mister mange mennesker levebrødet sitt. Da har vi en velferdsstat som stiller opp og garanterer et visst inntektsnivå, et minimum av trygghet. Heldigvis. Sjelden har behovet for trygge og gode rettigheter i bunn vist seg tydeligere enn nå. Man sulter ikke om man mister jobben i Norge, selv ikke midt under en pandemi.

Les også: Vil ha mindre innleid arbeidskraft fra utlandet: – For avhengige

Alternativet er nesten utålelig, et samfunn som ikke tar vare på dem som mister jobben, eller som er forhindret fra å stille på jobb på grunn av virusets herjinger.

Utålelig, men også virkelig. For flere titalls tusen arbeidstakere i landet vårt.

Folk kommer seg vanskelig inn i landet vårt nå. Det er bra – av smittevernhensyn. Det er kanskje ikke så ille for vår videre politiske debatt – nå får vi synliggjort hvor mange av arbeidsplassene våre som faktisk er satt ut til utenlandske arbeidere. Den vonde følelsen av at vi har blitt et slags Kuwait Light, et samfunn avhengig av et parallelt arbeidsliv der noen arbeidsoppgaver utføres av mennesker som ikke lever som fullverdige borgere i landet vårt, har satt seg i mange de siste ukene. Det burde love godt for en troverdig og faktabasert samtale framover.

Men det er ikke bra for dem som rammes direkte av denne stengte grensa. For disse menneskene snakker vi om potensiell økonomisk ruin.

Les også: «De har glemt en sårbar gruppe. Det vil komme til å koste dem dyrt»

Den stengte grensa betyr at mange tusen arbeidstakere rett og slett ikke kommer seg på jobb. Dermed svikter de i de mest grunnleggende pliktene en ansatt har: Befinne seg der arbeidsplassen er, utføre den jobben som må gjøres.

Dette er ikke den enkelte arbeidstakerens feil, åpenbart.

Verken dagpendlere fra Sverige eller andre arbeidstakere fra EØS-området slipper inn i landet vårt. Arbeidsgiverne kan ikke si opp de ansatte når de ikke møter opp i en slik situasjon. Men arbeidsgiver har heller ikke lønnsplikt. Så det oppstår en situasjon der den ansatte ikke står uten jobb. Bare uten inntekt.

Svensken som har pendlet over grensa i 30 år og har opparbeidet seg alle rettigheter gjennom skatteseddelen, får ingen ytelser. Polakken som har jobbet på anlegg her i 16 år men befant seg på «feil» side av grensa da den stengte, står uten et øre fra den norske staten.

De får ikke sykepenger, for de er jo ikke syke. Slike misbruk av sykelønnsordningen er det ingen som ønsker. Mer delikat er det at de ikke får dagpenger, heller.

For dagpenger går til arbeidstakere som har mistet jobben, eller som er permitterte.

Les også: «Hvorfor fremstilles jobben min som en ubetydelig fritidsaktivitet?»

Det er ingen politiker som har skylda for pandemien. Det er tverrpolitisk enighet om å stenge grensa. Men denne problemstillingen synliggjør den evige blindsiden til vår sittende regjering. Den hevder hardnakket at dagens permitteringsregler gjør det mulig for arbeidsgiver å permittere disse arbeidstakerne, og på den måten få dem over i dagpengeordningen. Om ordningene ikke treffer disse arbeidstakerne, er det «opp til partene i arbeidslivet å vurdere endringer i permitteringsreglene, siden adgang til å permittere ikke er lovfestet, men går fram av tariffavtaler og ulovfestet rett basert på disse avtalene», heter det fra regjeringen.

Både LO og NHO tilbakeviser den påstanden, og hevder at regjeringen forsøker å legge ansvaret over på partene i arbeidslivet. De to organisasjonene står, fra hver sin side av bordet, sammen i kravet om at regjeringen må bidra med midler til de som står i denne umulige situasjonen.

Les også: Alenemor Helene måtte vente i sju måneder før hun fikk pleiepenger for å ta seg av sin syke datter 

Situasjonen har vært kjent siden grensa ble stengt i slutten av januar. Den er fortsatt ikke løst.

Det er uforståelig. Regjeringen må ta initiativ til å løse dette, og ikke bare kaste ansvaret over på partene i arbeidslivet. Vi kan ikke være kjent med at deler av arbeidskraften i Norge står rettighetsløse når krisen treffer.

Så får vi håpe at vi som samfunn ser oss i speilet og tar en skikkelig alvorsprat med oss selv når dette er over. Vi er helt avhengige av de over 200.000 utenlandske arbeiderne som jobber på våre anlegg, i fiskeoppdrettet og som pusser opp kjøkkenet ditt nå fordi vedkommende var så heldig at han befant seg i Norge da grensa ble stengt.

Ikke bare står våre utenlandske arbeidere uten rett til ytelser.

De står også uten representasjon i Norge. De har ikke stemmerett i landet vårt, annet enn i lokalvalgene. Smak litt på det neste gang du filosoferer litt rundt spenningen mellom arbeid og kapital i det 21. århundret: Mer enn 200.000 helt vanlige arbeidsfolk har ikke muligheten til å gi sin stemme til den politiske retningen de ønsker for landet de jobber i. Det er en skammelig situasjon som vi må gjøre noe med.

Men først må vi sørge for at alle norske arbeidstakere, uavhengig av opprinnelsesland og nåværende oppholdssted, kommer seg gjennom denne krisa.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen