Kommentar

EU i skvis mellom USA og Kina

Internasjonal politikk dreier seg mer og mer om konflikten mellom USA og Kina. Andre land kan bli trukket dypere inn i den enn de ønsker.

Både EU og Russland er klar over faren og prøver å stå imot, EU på amerikansk og Russland på kinesisk side.

Mindre land har mindre mulighet til det. Men til forskjell fra den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen delte verden mellom seg, er det blitt flere stormakter og flere muligheter til å spre avhengigheten på andre.

Kommisjonen i Brussel publiserte i 2019 et strategidokument om forholdet til Kina. Der legger man opp til et nyansert syn på den asiatiske giganten. På felt som helse, klima og multilateralt samarbeid er kineserne en samarbeidspartner, i spørsmål om handel og økonomi er landet en forhandlingsmotpart, på teknologiområdet er de en konkurrent, og i spørsmål om nasjonale og internasjonale styringsformer er Kina en systemisk motstander. Dette dokumentet ligger nå til grunn for alle møtene med Kina.

Les også denne: Israel frykter vaksineresistent koronavirus (+)

For Norge er den utenrikspolitiske handlefriheten avhengig av at EU er en selvstendig aktør. I det bilaterale forholdet til USA har vi lite å gå på. De transatlantiske økonomiske forbindelsene er tette og begge parter tjener på det, men fire år med Donald Trump synliggjorde europeernes avhengighet av amerikanerne.

Europa ble straffet og presset og ydmyket til å underordne seg amerikanske interesser. Oppsiden var at EUs vilje til uavhengighet ble styrket, og idag har den britiske bremsen på slike initiativ forsvunnet.

Derfor ser EU på regjeringsskiftet i Washington både som en mulighet for bedre samarbeid og som en anledning til å utdype sin selvstendighet.

Da Ursula von der Leyen ble valgt til president for Kommisjonen i 2019 sa hun at hun ville presidere over en «Geopolitisk Kommisjon». I debatten som fulgte har mye dreid seg om suverenitet og autonomi. Én del gjelder sikkerhet og forsvar. I de siste årene er det militære samarbeidet styrket, blant annet gjennom et europeisk forsvarsfond for militær forskning og utvikling, og en rettslig bindende ordning for felles anskaffelse av våpen og militært utstyr.

Unionen har også utviklet et «strategisk kompass» for felles trusselanalyse, som ble gjenstand for intens diskusjon under Tysklands formannskap i det Europeiske Råd i fjor høst.

Selv om det går seint er retningen klar. I forlengelsen kan man øyne et felles militært hovedkvarter og en felles logistikkbase.  

Sålenge kvalifiserte flertallsvedtak er utenfor rekkevidde må samarbeidet drives av mindre grupper av frivillige. I det europeiske forsvarsfondet er det for tiden ti land som deltar, herunder Norge som assosiert medlem fra 2021, og i ordningen for felle anskaffelse av våpen og utstyr er det 25 land og nær 50 prosjekter.

Suverenitet er også et spørsmål om skattlegging, som i denne sammenheng retter seg mot Gafa (Google, Amazon, Facebook og Apple) og andre amerikanske og kinesiske teknologigiganter. Kravet er at de skal beskattes der de arbeider, og Kommisjonen har lagt fram et lovforslag som de store EU-landene er for. Det blir interessant å se hvordan Bidens folk stiller seg.

Les også denne: Statsviter om USA: «Betydelig risiko for overgang til fullt diktatur»

Forholdet mellom EU og USA har vært plaget av spionasje og misbruk av data. Merkel ble avlyttet og det ble også tjenestemenn som forberedte EUs handelsforhandlinger med USA. Sånt blir man først klar over i ettertid, om overhodet. Ingen vet hva som foregår her og nå.

Dette er følsomme saker som er vanskelig å addressere, men et tillitsfullt transatlantisk samarbeid krever at slike mistanker blir ryddet av veien.

De digitale problemene må EU ta tak i dette selv. Unionen må opp og stå på egne bein og utvikle sin egen datateknologi. Sålenge det ikke fins europeiske løsninger havner mye under amerikansk jurisdiksjon. Eller så kan kineserne skaffe seg tilgang, som mistankene mot Huawei viser.

Borgerne har rett til personvern, men Unionen er ute av stand til å garantere det. Suvereniteten er smertelig mangelfull.

Det samme gjelder ekstra-territoriale økonomiske sanksjoner. Alvoret ble til fulle illustrert da amerikanerne trakk seg fra atomavtalen med Iran og tvang europeerne med på gjeninnføring av sanksjonene.

Nå har Unionen laget en plan for å beskytte eget næringsliv mot politisk motivert press blant annet ved å begrense dollarens anvendelse til fordel for euro. Ett forslag er å omsette gass og hydrogen i egen valuta. Tiltak som kan stenge amerikanske finansielle transaksjoner ute fra the internasjonale Swift-systemet er også lansert. Hvis det lar seg gjøre får amerikanerne smake litt av sin egen medisin.

«Uvennlige» handlinger som berører diplomatiske og konsulære saker og kulturutvekslinger står også på lista.

Mange av forslagene er vel og merke reserveløsninger, for i denne fasen er det transatlantisk samarbeid om pandemi, klima og andre felles prioriteringer som står øverst på dagsordenen.

Les mer: «Trump red til makten på en bølge av Kina-hat»

USA ønsker en bredest mulig felles front mot Kina. Det gjenstår å se hvor langt de vil gå for å få med EU. Men kloa er tydelig. Da EU inngikk en omfattende investeringsavtale med Kina på nyåret var beskjeden at de burde ha konsultert amerikanerne først. Biden’s skkerhetsrådgiver Jake Sullivan sa at avtalen skadet det transatlantiske forholdet på et tidspunkt da det gjaldt å finne sammen. Når konsulterte USA europeerne i slike sammenhenger?

Nå er det hvetebrødstid. Da er det meste rosenrødt. Hverdagen blir en traurigere kombinasjon av fellesskap og tautrekking.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen