Kommentar

Stigende forventningers misnøye

Det er tøft nå. Helt inn til beinet jævlig for mange. Men er det ikke langt bedre enn vi hadde grunn til å frykte?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Januar 2021 er av den typen man burde gå tilbake med til utsteder og kreve en ny. For dette har vært ille. Og når mandagen kommer og vi kan bla over til februar i kalenderen, vil det være like trøstesløst.

Mor Erna har sagt at det vil bli tøft framover. 

R-tallet er lavt, antall smitta er på full fart ned og antall døde så lavt at den norske dødeligheten totalt er redusert. Likevel får vi høre at det verste ligger foran oss, at det er motbakker i vente. Det er en mental bråstopp. Men har ikke en fantastisk historie om menneskets evner, muligheter og skaperkraft gått tapt?

Les også: Lysbakken: – Erna Solberg er kronisk for sein

Det har vært noen nedslående uker, men har vi egentlig grunn til å være overrasket over at vi er der vi er? Torsdag kunne man i Aftenposten lese om et ungt, lykkelig par som hadde planlagt stort bryllup i mars. Men fordi vaksinen, den hvite ridderen vi alle venter på, kavaleriet som skal komme oss til unnsetning, er forsinka, må de nå kanskje avlyse. Det grenser jo til naivt å sende ut 125 invitasjoner i desember med overbevisning om at det kommer til å gå fint.

Jo da, naivt, men også et flott bilde på vår evne til å se framover. På at livet går videre.

Utålmodigheten blant oss alle nå er forståelig nok enorm. Vi er lei! Det er ikke et menneske man møter – selvsagt på trygg, forskriftsmessig avstand og med nedslått blikk – som ikke plumper ut med hvor kjipt alt er. Koronaen er det nye været. Ja, det er ille, men hva forventet vi?

Kommentar: «Og mens dere holder ut, ikke still noen spørsmål»

Det er til trøst at vi som mennesker har en så unik evne til å fatte håp og mot, se framover. Kanskje er det likevel en svøpe fordi vi så raskt bygger opp forventning. Tilbakeslagene har derfor vært mange, og nettopp derfor har jo januar vært så vond. Først et rapp på kinnet fra regjeringen 3. januar, så en skikkelig lusing til forrige helg. Lett panisk fotarbeid fra våre foresatte i stat og kommune sendte oss tilbake til mars 2020.

Men kom igjen da, folkens, at det kom en bølge to? Sjokk og vantro? Nei. En bølge tre? Advart mot og spådd. Et mutert virus? Forutsett og varslet om, og av forskerne definert som helt normalt. Og hva advarte Verdens helseorganisasjon om i sommer, da vi her hjemme hadde tatt ferie og satt på uterestaurant som om koronaen aldri hadde skjedd?

Jo, at det verste lå foran oss, at det ville ta mange år å bli kvitt viruset. Og kanskje vil det aldri forsvinne.

Les også: Da Polet åpnet igjen, gikk det i svart for Marius

Er det sånn at vi hører det vi vil, eller i det minste bare tar til oss det vi ønsker og siler vekk det nedslående? Du hører FHI og koronaminister Høie si i det kjedsommelige om de dårlige nyhetene at «dette har vi tatt høyde for». Og det har de, men vår evne til å lytte, er selektiv. Når rådene har kommet om maks fem på besøk og ti møter med folk i løpet av en uke, har vi lest ordene og sett på det som en kvote.

En rettighet. Men sa de ikke egentlig, «hold dere unna hverandre»? Ikke en urimelig tolkning.

La oss kikke oss tilbake over skuldra. Hadde noen fortalt meg i mars i fjor at vaksinen kommer til landet i romjula, ville det vært som om noen satte på en 120 watts pære over hodet mitt. Men det var ikke det de sa. Det var snakk om 18 måneder, kanskje to år. Men da den kom, tok vi det som selvsagt. Og begynte å undre på hvorfor i huleste vi ikke hadde mer av den, ikke hadde musklet oss vei fram i køen med oljepengene våre, at ikke flere ble vaksinert. Det går for tregt!

Les også: «Vi må hindre at de unge blant oss ender som en tapt koronagenerasjon»

I midten av mai 2020 sa Frédérique Vidal, den franske ministeren for forskning og utdanning, at en vaksine tidligst var halvannet år unna. President Trump, derimot, sa innen utgangen av året. Men selv ikke desperate folk lyttet vel til ham? To år ble krympet til ni måneder. Det vi hadde drept for i mars, var for dårlig i januar.

Lykkerus er kortvarige greier. Bare takknemlighet varer kortere.

Vi er dritt lei nå, men vi må ikke glemme Historien. Den store og egentlig magiske fortellingen om situasjonen vår nå. Det er nemlig en suksesshistorie uten sidestykke i menneskets annaler og som forteller bindsterkt om hvilke krefter menneskeheten besitter i møtet med en krise. Ni måneder tok det altså fra Erna Solberg slukket lyset til en eldre kar i Oslo fikk vaksinen i armen tredje juledag, som vår førstemann.

Les også: «Ungdom frykter de får det tøffere enn foreldrene»

BCG-vaksinen mot tuberkulose som mange av oss fortsatt har arr etter i overarmen, tok det 15 år å justere ferdig. Ellers er tommelfingerregelen at det tar rundt ti år å utvikle en ny vaksine. Hvis det er gjort på fem år, snakkes det om rekordtempo. Men tiår med forskning har bygd en vitenskapelig grunnmur som man nå kunne bygge videre på.

Det tok bare måneder. Flaks for oss.

Det er kanskje arrogant å snakke om perspektiver når 200.000 av oss er fanget i arbeidsledighet, de gamle og sjuke har levd med dødsangst og eksistensiell uro i snart ett år og de unge har mistet det mest umistelige – en bekymringsløs ungdomstid. Men vi har hatt utrolig hell i uhellet. For det er et lykketreff at dette koronaviruset ikke rammet oss før. Og det er egentlig et mirakel at vi allerede har en kur. Tenk litt på det.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar