Kommentar

For ungdommen

«God fredag»: Han het Fred og betydde så mye.

Sist lørdag ble jeg blank i øynene både med tanke på Fred Neuberg (t.v.) som er gått ut av tida og på grunn av alle ungdommene som har gått glipp av sånne ettermiddager som Fred ga meg så mange av. Foto: Privat/Hilde Unosen
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dødsannonsen dukket opp samtidig som vi måtte stenge alle treninger, og ga meg enda en påminnelse om hva aktivitet og trening betyr for ungdom.

De siste månedene har min fotballgale jentunge fortalt hvordan hun «renser hodet» på treningene.

Sånn tror jeg det er for mange. Hjemmeskole og eksamener i fag de ikke har fått samme oppfølging i som de ville hatt i et vanlig år, fester de ikke får gått på, venner de ikke får henge med, potensielle kjærester de aldri får møtt, ferier som må avlyses og familie de ikke kan besøke.

Les også: Raste mot åpne pol: – Lørdagskosen har flyttet seg til hjemmekontoret

I halvannen time med trening er bekymringene borte. Det eneste som teller, er å få til den nye overstegfinta eller vristskuddet. Kampen om ballen vinner i en liten stund over kampen mot korona.

For laget jeg trener, med 13- og 14-åringer, har vi klart å øke antall treninger og spillere i løpet av koronaåret.

Noen ganger kommer alle. Andre ganger, i perioder med strenge restriksjoner og forbud mot nærkontakt på banen, er de færre. Det viktigste har vært å opprettholde et alternativ til skjerm og kjedsomhet. For jeg må innrømme at jeg kjenner på en gnagende bekymring for de langsiktige konsekvensene av det våre barn og unge har gått gjennom siden mars. Det sies ikke uten grunn at lediggang kan være roten til alt ondt.

Lørdag våknet vi til en ny nedtur. På grunn av virusmutasjonen ble all treningsaktivitet avlyst og mine barns fantastiske lærere måtte enda en gang endre til nettundervisning. Ungene så motløse ut.

Les også: Oslo-barnehage i koronakrise

Selv satt jeg med blanke øyne i sofaen.

Omtrent samtidig som vi sendte ut melding om avlyste treninger, kom det nemlig en kort SMS fra min mor. Den inneholdt et bilde av en dødsannonse i Bodøs lokalavis. Jeg stirret på navnet og kjente en klump i halsen.

Bare 61 år gammel var byens eneste gjenværende skomaker død. For meg var han så mye mer enn bare skomakeren som ble ved sin lest. I fire formende ungdomsår var dette mannen som fikk meg til å knytte på meg fotballskoene fire–fem ganger i uka, på snø og is, i regn og vind, mens andre i mitt årskull falt ut i fristelser som det skulle vise seg vanskelig å reversere. Jeg hadde andre trenere som senere har ledet både toppserielag og landslag, men det var mannen i dødsannonsen som ga meg størst fotballglede og lærte meg mest om livet.

Les også: Frykter stengte samfunn gjennom hele vinteren

Det er minst et par tiår siden sist jeg snakket med Fred Neuberg, men jeg har tenkt på ham på nesten hver trening etter at jeg selv ble fotballtrener. Sist lørdag ble jeg blank i øynene både med tanke på den fine mannen som er gått ut av tida og på grunn av alle ungdommene som har gått glipp av sånne ettermiddager som Fred ga meg så mange av.

God fredag!

Mer fra: Kommentar