Kommentar

Mot i brystet, vett i pannen

Aleksej Navalnyj har det. Joe Biden har det, kanskje. Men Erna Solberg har det åpenbart ikke. Vi snakker om mot.

Tenk. Tenk tanken på at du for noen måneder siden var en hårsbredd fra døden.

Ekstremt mektige mennesker hadde forsøkt å ta livet av deg med et av klodens farligste giftstoffer. Eller kanskje ba de deg holde kjeft på mest ettertrykkelig vis. Tenk hva det da krever å skulle sette seg på et fly og reise tilbake til landet som representerer denne åpenbare livsfaren. Tilbake for å kjempe politisk. For andre.

Les også: «Tilbakekomsten har enorm symbolverdi. Det ser også president Putins menn»

Russlands fremste opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj gjorde akkurat dette. I august ble den profilerte Putin-kritikeren forgiftet og under en flytur fra Sibir til Moskva ble han akutt sjuk. Leger i Tyskland reddet livet hans og fastslo at Navalnyj var forsøkt drept med Novitsjok. Nervegiften ble utviklet og produsert i Sovjetunionen, men knyttes av vestlige myndigheter til dagens russiske regime.

Politikeren har selv bebreidet den russiske sikkerhetstjenesten FSB for å stå bak.

Motet det krever å reise tilbake, er enormt. Ansvarsfølelsen må være like stor. Navalnyj kunne sikkert levd et godt liv i utlendighet og kanskje også fortsatt sin politiske kamp i eksil. Han hadde i så fall føyd seg inn i en lang rekke av opposisjonelle i autoritære eks-sovjetiske land som er tvunget vekk. Svetlana Tikhanovskaja måtte i høst forlate Hviterussland.

Les også: Navalnyj pågrepet da han landet i Moskva – Russland kritiseres

«Jeg er ikke redd», sa han til pressen i det politiet førte ham bort på flyplassen. Returen til Moskva gikk som forventet. Hvis ikke gift biter hardt nok til at Navalnyj holder seg borte, er det alltid en konstruert tiltale å slå i bordet med. Nå sitter han i fengsel, som han har gjort så mange ganger før. I sine dødsfienders varetekt.

Denne helgen er det varslet demonstrasjoner for Navalnyj i over 60 russiske byer. Myndighetene har erklært at det er ulovlig å uttrykke sin støtte. Én mann ryster nå Putins regime. Samtidig som han forsvant, lanserte han på nett en avslørende gransking av president Putins privatøkonomi.

For en mann, tenker jeg. For en helt utrolig mann.

Les også: Store demonstrasjoner mot fengslingen av Navalnyj i Russland

Mot har selvsagt høy status i vår kultur. Vi beundrer dem som våger, men mest finner vi det på museum. Rosa Parks som satt seg der hun ville i 1951. Den lille mannen på Den himmelske freds plass, mannen med bæreposene som stoppet tanksene i 1989. Og som forsvant sporløst ut av tida. Eller mannen som meldte seg frivillig til Auschwitz. Den polske offiseren Witold Pilecki lot seg fengsle for å kunne rapportere til verden. Han flyktet, men ble fanget igjen. Krigshistorien er rik på eksempler på stort personlig mot.

Ofte gikk det galt. Pilecki ble henrettet av russerne etter krigen.

Les også: Geelmuyden om koronavaksinen: – Jeg er skeptisk. Og jeg må kunne snakke om det (+)

Trumps siste dager har vært påminnelse om motet i vår egen tid, eller heller fraværet av det. Stemningsskiftet etter mobbens Trump-inspirerte angrep på Kongressen, river i nesa. Twitter snudde på hælen og forlot ham. Bankforbindelser var raskt på banen og tok avstand fra presidenten. Politiske støttespillere gjennom år, hadde plutselig fått nok. Mediene som hadde ridd Trump-bølgen, hoppet av og tok hoderystende avstand.

Utenlandske dignitærer som nå er så lettet, gjemte seg i årevis bak etiketten. Alle forbannelsene og fordømmelsene kom når de ikke lenger hadde noe å frykte, eller verre, ikke lenger hadde noe å vinne på å stå bak ham. Det store spørsmålet er hvorfor ikke flere våget når det hadde en mulig kostnad. Når det kunne betydd noe.

Denne uka har USA ikke bare feiret innsettelsen av Joe Biden som ny president, men også markert Martin Luther King Day. Og Kings dag var en ouverture til onsdagens presidentinnsettelse. Lederen for borgerrettighetskampen er beæret med én av tre føderale fridager. Få har ledet an i kampen for et bedre og mer rettferdig samfunn som han, og kanskje ingen med større personlig risiko.

Motet kostet ham til slutt livet. Men ånden og idealene hans lever videre.

Les også: Hva er en «ellers levedyktig bedrift», Iselin Nybø?

Alles øyne er nå rettet mot Joe Biden. Omstendighetene krever enorme ting av han. Og hans vilje til endring virker oppriktig. Med flertall i Kongressen i ryggen, kan han gjøre mye. Men det vil kreve stort politisk mot å prøve å bryte med kapitalismens grep om USA. Begrense makta til de mektigste, ta fra de rike og gi til de fattige.

Navalnyjs rettferdige kamp mot overmakten, mot korrupsjon, nepotisme og diktatur må være til inspirasjon. Og hans vilje til å gjenskape demokratiet i Russland må resonnere over hele verden. En påminnelse om at politikk ikke bare kan være pragmatisme, posisjon og styring. Russeren er villig til å ofre alt for endring. For en ny kurs for sitt land og folk, for en annen framtid for sine barn.

Les også: Raymond rett i strupen på Rajas karanteneunntak: – Galskap

Hva ofrer vi, her i verdens rikeste land? Hva ofrer våre politikere? Hvilke sjanser tar Erna Solberg? Det krever ikke stort mot å gi skattelettelser til de rikeste og gjøre det tøffere å være fattig og utafor, men hva har hun våget i møte med vår tids aller største krise?

For to uker siden la Solbergs regjering fram en klimaplan. Den var ikke et eksempel på politisk mot. For lite, for seint. Uten vilje og evne til å ofre økonomi, forbruk eller livsstil for å redde framtida. Et forsiktig og nølende steg videre når hun burde ha stormet fram.

Mer fra Dagsavisen