Kommentar

Noen burde ha spurt

Perspektiv: 150.000 av oss utsettes for vold hvert år. Flere burde få spørsmålet om de trenger hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Rett etter at vi nettopp hadde flytta i fjor sto det pappesker, møbler og ting overalt i den nye leiligheten. I ekte Donald Duck-stil klarte jeg det kunststykket å tryne over en av de nevnte pappeskene og gå i gulvet så blodet sprutet og fuglene kvitret rundt hodet på meg. Gubben kom løpende til med først dopapir og deretter isbiter i et håndkle.

Det siste har vi sett på tv, så det måtte jo være bra for noe.

Men hevelsen lot ikke vente på seg, og siden dette var før munnbindpåbud så lot den seg heller ikke skjule. Det hjalp heller ikke at dette skjedde to dager før jeg skulle kjøre i gang to parallelle seminarer som møteleder og -arrangør. Jeg skulle møte folk. Mange folk. I smittevernmessig anbefalt avstand, selvsagt.

Men selv på to meter synes en blåveis ganske godt. Særlig når den går over begge øya, og følges av en hoven nese og ganske gul og blå hevelse i øvre del av ansiktet. Det så ut som om jeg akkurat hadde tapt mot Cecilia Brækhus.

Les også: Selvmord: – Vi må tørre å spørre (+) 

Det var også den eneste kommentaren jeg fikk i løpet av helgen.

Spørsmål om jeg hadde begynt med boksing. Da jeg så hvordan blåveisen utviklet seg, sa jeg uoppfordret til flere at jeg hadde tryna. Først litt senere begynte å tenke på at flere burde spurt. Hva har skjedd med deg? Trenger du hjelp?

Vi leser av og til om kvinner som har fått hjelp til å komme ut av situasjoner med en voldelig partner etter å ha hengt post-it-lapper på et badeværelse eller snakket i koder til en hjelpelinje der en oppvakt person oppfatter hva som ligger mellom linjene. Dette er som regel historier fra utlandet, og vi får vite lite annet enn at de fikk hjelp.

Det er ikke volden i seg selv som skaper overskrifter, men den interessante måten de påkalte hjelp på. Selv om det er fint at det finnes flere veier til hjelp, så burde flere få spørsmålet om de trenger det. Vi sier så ofte at det er bedre å stille spørsmålet en gang for mye enn en gang for lite.

Les også: Politiet melder om grovere familievold etter koronalettelser

Mye kan tyde på at vi dessverre er for dårlige til det.

I en undersøkelse av et landsrepresentativt utvalg av personer mellom 18 og 75 år fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014, oppga 17 prosent av begge kjønn at partneren hadde utsatt dem for minst en fysisk voldshandling i løpet av livet. Det var imidlertid mange flere kvinner (9,2 prosent) enn menn (1,9 prosent) som oppga at partneren hadde utsatt dem for mer alvorlig fysisk vold, slik som slag med knyttneve eller gjenstander, spark, kvelertak eller truet dem med våpen.

Både kvinner og menn opplever altså vold i nære relasjoner. I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser blir et representativt utvalg av befolkningen over 16 år spurt om de i løpet av det siste året har vært utsatt for vold eller trusler. Andelen utsatte har de siste årene vært synkende, og var i 2015 rundt 3,5 prosent. Likevel utgjør dette omtrent 150.000 personer hvis vi regner om prosentandel til antall personer.

Les også: Ap vil stoppe at «berettiget harme» gir lavere dom i voldssaker

Det er mange. Altfor mange.

For noen vil dette være en engangshendelse eller situasjoner de klarer å håndtere selv eller kommer seg bort fra. Andre søker hjelp hos hjelpeapparatet eller har venner og kjente som stiller opp. Men de som kanskje er mest utsatt, og i størst fare, er helt avhengig av at vi ser dem. Og spør.

Dessverre er ofte de mest utsatte også de mest usynlige. De står ikke og leder seminarer og konferanser i parallell en helg. Men det finnes også de som er usannsynlige. Og nettopp står og leder seminarer og konferanser en helg. I all den tid det ikke er den som blir utsatt for vold som er årsaken til volden, så kan den det gjelder være kollegaen eller naboen.

Jeg har hørt par fortelle at de har vært på legevakta med hennes brukne arm, der han får skjeve blikk fra helsepersonellet. De fikk en god historie ut av det. Syntes de.

Les også: – Jeg trodde aldri jeg ville komme meg ut av forholdet i live

Men jeg håper vi tilbyr mer enn skjeve blikk. Ved faktisk mistanke skal det tilbys en hjelpende hånd.

Det er vanskelig å spørre en gang for mye, selv om det faktisk er det vi bør. Ikke bare kaster vi mistanke over en relasjon som også kan være nær oss. Det er ikke alle som synes det er verdt ubehaget. Men å tro at noen du kjenner faktisk lever med og frykter vold i hverdagen burde være mer ubehagelig. Derfor burde vi faktisk sette pris på å bli spurt, ikke bli fornærmet eller le det vekk. For noen går det på livet løs.

Koronapandemien har ført til at flere oppholder seg hjemme og har mindre kontakt med omverdenen enn vanlig. Det antas at vold i nære relasjoner har økt, samtidig som det er færre møtepunkter mellom de som er utsatt og de som kan hjelpe. Derfor er det så viktig at barn og unge får færre restriksjoner enn oss andre, så i hvert fall de kan komme seg ut av det som ikke alltid er et lunt rede hjemme.

Les også: Menn anmelder ikke partnervold, ifølge ny rapport

Jeg er heldigvis ikke Suzanne Vegas «Luka».

Jeg tryna faktisk over en pappeske, og trengte ikke finne på det som unnskyldning. Det var smertefullt nok, men kom heldigvis som en overraskelse og gikk over. For dem som opplever vold i nære relasjoner kommer dessverre ikke smerten som en overraskelse og forsvinner ikke i takt med blåmerkene. Derfor burde noen spørre. Neste gang skal den noen være meg.

Mer fra: Kommentar