Kommentar

Makt over ordet

Det er en dårlig idé å nekte mennesker med makt å si hva de mener.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I juni i fjor inntraff en av de merkeligste hendelsene i det merkelige landet USA i det merkelige året 2020. Debattredaktøren i avisa New York Times måtte gå av fordi han hadde satt på trykk et innlegg i avisa. Innholdet i innlegget, som argumenterte for at hæren burde bli satt inn for å kontrollere opptøyene under Black Lives Matter-demonstrasjonene, var ifølge avisas øvrige medarbeidere av en sånn karakter at det aldri burde ha blitt satt på trykk.

Det oppsiktsvekkende var at innlegget var skrevet av den amerikanske senatoren Tom Cotton.

Les også: – Midt i de dødelige angrepene, satt noen republikanere og lo av reglene som skal holde oss trygge

Cotton er valgt av befolkningen i staten Arkansas til å representere dem i Senatet, den mektigste delen av den amerikanske kongressen. Han sitter i Senatets komité for militære spørsmål, og er dermed en av de få menneskene i verden som kan ha direkte innflytelse over hvordan verdens største militærmakt bruker styrkene sine, innenriks og utenriks. I tillegg tilhører han republikanerne, et parti som en rekke ganger har støtta eller initiert bruk av militærmakt mot innenriks demonstranter, for eksempel sist det var store demonstrasjoner og opptøyer knytta til den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet, i Los Angeles i 1992.

Den gang sendte daværende president Bush inn hæren for å få kontroll over byen. Cotton kunne altså være med å beslutte at hæren skulle brukes mot demonstrantene, men han skulle ikke få sette standpunktet sitt på trykk.

Les også: «Nå trenger vi en vaksine mot klimakrisen»

Dette paradokset blei enda tydeligere da Twitter til slutt valgte å stenge den amerikanske presidentens konto. Trump, som i hele sin presidentperiode har brukt Twitter som sin primære kommunikasjonskanal, har fortsatt i teorien rett til å trykke på den røde atomvåpenknappen, men han kan ikke bruke sosiale medier til å begrunne sin avgjørelse.

(Saken fortsetter under videoen)

Trump og Cotton har mye til felles.

De representerer samme parti, de tilhører den nye radikale og tilsynelatende uopplyste høyresida hos republikanerne, og de er begge folkevalgte. Sjøl etter fire år i embetet, hvor Trump har blottlagt kunnskapsløshet, galskap, manisk sjølopptatthet og stadig mer totalitære standpunkter, var det 74 millioner amerikanere som stemte på at han skulle få en ny periode. Og sjøl etter angrepet på kongressbygningen i forrige uke er amerikanerne ifølge meningsmålingene delt omtrent på midten i spørsmålet om han bør gå av som en følge av hans rolle i forkant av opptøyene. Trump tapte valget, men standpunktene hans har fortsatt stor oppslutning i det amerikanske samfunnet.

Les også: «Når Twitter kan sette seg over verdens mektigste mann, hva annet kan de bestemme?»

Sjøl har jeg aldri elska Amerika.

Jeg har demonstrert mot amerikanske presidenters og USAs imperialisme lenge før Trump blei valgt, til og med blitt lagt i bakken og arrestert ved opp til flere slike anledninger. Trumps regime er et historisk bunnpunkt i det moderne Amerika, men det er dessverre ikke en fremmed fugl. Det er ekstremutgaven av tendenser og trender som har vært synlige lenge. Rasisme, religiøs fanatisme, anti-vitenskapelighet, militarisme, splitt og hersk og ikke minst kunnskapsløs posering som politisk strategi har vært under utvikling lenge i amerikansk politikk. På åttitallet var Trump som presidentkandidat satire i tegneserien «Doonesbury», tretti år seinere blei det virkelighet.

At aviser som New York Times ikke lenger vil trykke innlegg av den typen Cotton skreiv i juni, og at Trump nå nektes å bruke Twitter og andre sosiale medier som plattform for sine faktafjerne utgytelser blir sett på som en seier av store deler av det liberale USA og den nye venstresida.

Jeg tror det er en pyrrhosseier, og et uttrykk for avmakt mer enn makt.

Les også: «En mulighet gjenstår: Trump går selv av. Det er kanskje det verste alternativet»

Jeg er ingen ytringsfrihetsfundamentalist. Jeg tror det finnes grenser for hvilke ytringer som bør tillates i det offentlige rom, å få hevde offentlig at jøder skal forfølges og drepes, eller at svarte mennesker er undermennesker er ingen menneskerett verdt å forsvare. Med mindre man lever i et religiøst diktatur, er det å brenne bibler eller koraner offentlig ikke en innsats for ytringsfriheten. Men det å nekte mennesker å si hva de mener er generelt en svært dårlig politisk strategi. Å nekte maktmennesker å si hva de mener, endrer ikke deres maktposisjon. Det bidrar til å skjule makta.

Cotton er folkevalgt.

Jeg avskyr ideen hans om å sette militære styrker inn mot Black Lives Matter-demonstrasjonene, men jeg tror det er en god idé at folk som har valgt ham, og folk som skal kjempe mot ham får lese hans begrunnelse for standpunktet. Jeg avskyr Trumps politiske agenda enda mer, men jeg tror ikke han blir svekka av at Twitter først merker utsagnene hans som farlige eller feilaktige, og så nekter ham å bruke plattformen deres. Jeg tror som Jonas Gahr Støre heller at det kan gjøre ham til en slags martyr. I alle fall forsterke oppslutningen om ham blant de mange millionene amerikanere som deler hans syn på politikk og media.

Les også denne: Demokrat advarer mot å haste gjennom riksrett mot Trump: – La oss gi Biden 100 dager 

Vi lever i ei tid hvor det utsagnet om at ord er makt er i ferd med å bli snudd til at «vi må ta makt over ordene». Det skjer i woke-bevegelsens kamp mot standpunkter og begreper de stempler som krenkende. Det skjer i Norge stadig oftere i diskusjoner om bøker og artikler man er uenig i, både fra høyre og venstresida. I stedet for å si seg uenig og argumentere mot et standpunkt, stilles det spørsmål ved hvorfor boka eller ytringen blir publisert. Og det skjer i ekstrem grad i USA, hvor universitetet og media ser ut til å bli ridd av ei bølge av såkalt «cancel culture».

Jeg er redd for denne utviklinga.

Redd for en offentlighet hvor det finnes et «vi» som bestemmer at «vi» ikke vil høre motstanderes standpunkter fordi de er feil, enten det er faktiske feil eller politiske feil man angriper. Ord er makt, men ord kan ikke bekjempes med makt. Jeg mener ikke at alle har rett til å ytre seg på alle plattformer alltid, men kampen mot Trump og andre reaksjonære krefter kan ikke vinnes på noen annen måte enn gjennom politisk kamp, debatt, opplysning, fellesskap og utjevningspolitikk. Å skru av lyden av det en ikke liker, fjerner det ikke.

Mer fra: Kommentar