Kommentar

Nasjonalegoismen

Med hvilken rett kan jeg kreve min vaksine og min trygghet før en belgier eller rumener får sin?

Panikk er ikke vakkert. Den får ofte grusomme utslag der man løper mot redningen, mot utgangen, mot håpet. Man dytter, slår, tråkker på hverandre i et kappløp for livet. Når menneskets overlevelsesinstinkt setter inn, er det dyrets lov som gjelder. Den sterkestes rett. Den retten vi som sivilisasjon de siste 100 årene har kjempet imot, gjennom beinhard politisk kamp og en verdenskrig.

Årets første uke har vært en seig affære. Vår pussige kulturelle tiltro til at ritet nyttår skal endre alt, har aldri før vært mer absurd. Bare vi får lagt 2020 bak oss skal alt bli så meget bedre. Godt nytt år? På ingen måte. Julehøytida må betales for med en tilnærmet nasjonal lockdown. I våre naboland går den store alarmen.

Der er det full krise. Mars 2020 var med ett tilbake. Bare med verre, muterte virus på alle kanter og at selve lyset i tilværelsen – vaksinen – viste seg å være et stykke propaganda Nord-Korea verdig. Ikke har vi doser nok og ikke går det fort nok. Men når stresset stiger, forsvinner vettet.

Les også: EU-kommisjonen har godkjent Moderna-vaksinen for bruk i EU og Norge

Den norske eksepsjonalismen, ideen om nordmenn som et folk som fortjener det beste, har våknet til liv. Opposisjonen med Senterpartiet som anførere, mener vi burde valgt en annen strategi enn å jobbe med EU. Norge først, mener leder Vedum. Vi ser nemlig rundt oss, en håndfull andre land er bedre i gang med vaksinasjonen, de har kjøpt inn doser til alle, de leder kappløpet. Hvorfor er ikke det utvalgte norske folket også der framme helt foran i køen? Skal vi være dårligere enn Canada, enn Israel? Med arrogansen og selvbildet til den nyrike, forventer vi en framskutt plass i køen.

En uke etter at de første norske overarmene fikk de velgjørende stikkene, har panikken tatt oss. Etter snart ti måneder med pandemi og frihetsberøvelse er utålmodigheten stor. Det er forståelig, vi vil legge dette marerittet bak oss, men vi må ikke begynne å skubbe og dytte på vei mot lyset. Vi må holde fast ved de verdiene vi ellers tror på. Fellesskap og rettferdighet. Solidaritet også når det koster.

Hvilken forskjell noen måneder gjør. Lenge var Norge prisgitt svenskene som ga oss plass i EUs samarbeid om innkjøp av vaksiner. Et privilegium vi ikke egentlig hadde. Vi kunne pustet lettet ut, vi var under EUs vinger. I fellesskap med mange hundre millioner europeiske borgere. Så lenge vaksinen fortsatt lå foran oss, som en luftspeiling av håp der framme, var vi veldig glad for dette.

Det ga oss en trygghet, som var inderlig god å kjenne på når usikkerheten var som størst. Nå flommer det nærmest over med godkjente vaksiner, og kritikken kommer mot den norske alliansen med EU. Den tynger oss nå ned i kappløpet for å få tak i vaksine nok til våre egne, er påstanden. Vi burde kjørt vårt eget løp, med lommeboka full av oljepenger.

Les også: FHI: R-tallet og antall smittetilfeller har økt kraftig

Det er nesten med forbauselse man registrerer hvor grunt solidariteten stikker, hvor kjapt man snur ryggen til fellesskapet. Det tok forstemmende kort tid før viljen til å bryte ut ble uttrykt, gå solo og handle inn der det er mulig. Snike i køen. Alenegang er en elendig strategi, og et enda verre prinsipp å leve etter. Hvis alle hadde gått solo, ville de minste landene kommet dårligst ut. Det er fem millioner nordmenn. Vi trenger ti millioner doser.

Det er en ordre som er mest til heft for en leverandør. EU har bestilt nesten to milliarder vaksinedoser. Har vi glemt hvor lite verdi pengene våre hadde i våres når vi prøvde å få tak i smittevernutstyr? Det eneste som er verre enn alenegang, er å søke tryggheten i et fellesskap, men samtidig hamstre til seg sjøl. Allianser forutsetter tillit. Svik og uetterrettelighet huskes lenge. Nasjonalt sinnelag i krise tas ad notam. Man vinner og taper som et lag.

Det kommer nye anledninger til å søke sammen i forpliktende samarbeid. Denne krisen har vist at vi ikke kan løse globale kriser hver for oss, men gjennom oppriktig samarbeid. Viruset må knekkes i alle land, før noen er trygge. Framtida er mer samarbeid, mer solidaritet. Det er bare snakk om tid før den neste pandemien kommer.

Det er bare snakk om tid før klimakatastrofen rammer oss alle. Løsningen på den er ikke alenegang. Donald Trump er ferdig, men rakk å ryste verden med drømmer om proteksjonisme, mål om å sette Amerika først og utfordre alle gjeldende handelsavtaler. En verden der de store sørger for seg, er en verden små land som Norge bør frykte mest av alt.

Les også: Så sosial kan du være med regjeringens nye koronatiltak

Vaksineringen i Norge har bare pågått i noen dager. Noen få tusen doser er satt. Men det er en maraton vi har lagt ut på. Våre helsemyndigheter understreker at alt egentlig er usikkert. Tilgang på vaksiner og når vi er i mål, er x-faktorer. Om vaksinen hindrer smitte og om den hindrer oss fra å bli sjuke av nye virusvarianter, er enda mer i det blå.

Det er ennå ikke tid for konklusjoner. EU er stort og tregt, det er frustrerende når utålmodigheten er stor, men trygt når vaksiner skal godkjennes og rettferdig fordeling skal sikres. Alle land møter utfordringer. I Frankrike er knapt 10.000 doser satt. I Spania mangler de sjukepleiere. Italia og Hellas mangler sprøytenåler. I Polen har kjendiser fått de første dosene.

Laget vårt har ikke kommet best i gang. Men kampen har bare så vidt begynt.

Mer fra Dagsavisen