Kommentar

Det store sosialdemokratiske partiet

Ryktet om sosialdemokratiets død er betydelig overdrevet.

Oslo 20200331. 
Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på Stortinget i forbindelse med forhandlingene med regjeringen om en tredje krisepakke.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På årets siste dag, like før vi pælmer dette grufulle året på historiens skraphaug, bør vi kanskje tillate oss en god nyhet: Sosialdemokratiet er ikke i krise. Beviset på det er at Senterpartiet nå er landets største parti.

Det som har skjedd er så oppsiktsvekkende at det ikke er noen vei utenom: Innledningen blir talltung og kjedelig. Dagbladet og Ipsos målte Senterpartiet til 22,3 prosent like før jul. Det er 1,2 prosent større enn Arbeiderpartiet, og 3,4 prosentpoeng større enn Høyre.

På Poll of polls gjennomsnittsmåling for desember får Høyre 22,3 prosent, Ap 21,2 og Senterpartiet 21 blank. Et slikt resultat i valget ville gitt Høyre en stortingsgruppe på 40 representanter, og Ap og Sp ville fått 39 representanter hver.

I Dagbladets måling mangler de to rødgrønne partiene ett fattig mandat på å få flertall alene på Stortinget.

Disse tallene inngir panikk blant mange på rød side av streken. Og de får folk på høyresiden til å godte seg – den egne nedturen veies delvis opp av at den historiske arvefienden Arbeiderpartiet, og dermed sosialdemokratiet, er nede for telling.

Begge deler er like dårlig begrunnet.

Les også: «Å kalle dette dugnad kunne bare dem som hver måned i 2020 hevet den samme høye lønnen som før»

Tallene er oppsiktsvekkende, men kanskje ikke veldig dramatiske. Kunne man ikke påstå at de viser at sosialdemokratiet i Norge har en stabil oppslutning på i overkant av 40 prosent, og enda mer om man legger til SV, som snittmåles til 7,5 prosent i desember? (Og enda mer om vi også legger til Rødts 4,1 prosent.)

Sosialdemokratiet ligger ikke på sotteseng, velgerne rømmer ikke prosjektet som har vært det samfunnsbyggende i Norge i tre–fire generasjoner. Det har bare funnet enda en havn i Trygve Slagsvold Vedums utgave av Sp. By og land, hand i hand. Arbeidsfolk og funksjonærer i staten, foren dere. I «40-prosent-partiet», som politisk redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen har kalt den sosialdemokratiske alliansen Ap og Sp.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det brede flertallet i landet vårt ønsker ikke mer privatisering, flere utsalg, «mer robuste» enheter. Ikke privatisert velferd og enda mer fri flyt av kapital. Tvert imot: Det er gode grunner å hevde at det moderate sosialdemokratiet som har preget store deler av etterkrigstida har mer vind i seilene i dag enn for ti år siden. Og at Senterpartiets framgang langt på vei kan forklares av en slik moderat venstrevind.

Vedum og hans folk er de mest framtredende kritikerne av regjeringens politikk. Det gir uttelling.

Les også: «Ambulansen rekker kanskje ikke fram i tide, og ikke politiet heller»

Ikke fordi Vedum er «populist». Ikke fordi han driver med «splittende retorikk» eller fordi Senterpartiet lover grønne skoger bygd på stengrunn. Ikke fordi partiet er bakstreversk.

Det handler ganske enkelt om et parti som har holdt seg til et politisk budskap som mange mennesker i landet vårt synes er fornuftig. Som bygger en sterk partiorganisasjon. Og som i tillegg har tjent på at Ap har slitt med politikk og budskap.

Kort sagt: Det finnes plass til flere partier i den sosialdemokratiske alliansen.

Det er ikke så farlig at spindoktorer og tallknusere på høyresiden ikke skjønner hva som er i ferd med å treffe dem. Det er verre at Senterpartiets framgang synes å skremme vannet av mange på den politiske venstresiden, som ser med mistenkelighet på at «bønder», «verdikonservative» og avhoppere fra høyresiden nå er en del av laget.

Det er lite som skiller Arbeiderpartiet og Senterpartiet i viktige spørsmål som privatisering av offentlige tjenester, velferdsstaten, asyl- og flyktningpolitikk og miljøpolitikken. Ap har snudd i mange sentraliseringsspørsmål, og taper trolig på å ennå ikke ha snudd i synet på helseforetakene.

I partiprogrammet er Sp like sosialdemokratisk som Ap. I retorikken er Vedum og kompani hardere i klypa.

Jo da, det er forskjeller. Senterpartiets syn på privat eiendom trekkes gjerne fram. Men når var Ap en moderator av den private eiendomsretten?

Les også: Katrin har aldri jobba så intenst med noen krise: – Vi ødelegger barnas framtid, ikke bare her og nå

Jo, det finnes krefter i Senterpartiet som heller vil se til Høyre enn venstre. Det er nok av eksempler lokalt på at partiet like gjerne samarbeider til høyre. Men på nasjonalt plan er Sp en garantist for en desentraliserende linje, for en aktiv stat, for en politikk som legger til rette for vanlige folk.

For arbeidsfolk, mot storkapitalen.

Den kanskje største bekymringen blant mange «progressive» er at Sp henter velgere fra den andre siden av streken, fra Høyre, Frp og KrF. Det er feil velgere, nemlig. De kan mene ubehagelig ting i viktige spørsmål.

Det er tydeligvis ikke nok at disse velgerne bidrar til oppslutning om viktige saksområder i interessekampen som er norsk politikk. Man må også være ren og rank og bare mene alle de riktige tingene absolutt hele tida.

En kanskje urovekkende nyhet for de mest rettroende: Det fantes trolig en mannssjåvinist eller to i velgermassen til Ap på 1930-tallet. En og annen som syntes alt fremmed var skummelt, ja kanskje tre–fire jødehatere også.

Målet med en politisk bevegelse må være å samles om alt det fine som forener, og på den måten unngå at alle de mindre vakre impulsene i menneskedyret og folkemassene får forrang.

Vedum kalles både Trump og Boris Johnson, av og til også Putin. Det er gjerne riktig at Senterpartiet flyr høyt på noen av de samme strømningene som har løftet Donald Trump i USA og Brexit i Storbritannia. Det burde vi være glade for.

I Norge går protestvelgerne til et sentrum-venstreparti som er tydelige kritikere av mer makt til kapitalen på bekostning av vanlige folk. Det viser hvor sterkt sosialdemokratiet står i landet vårt.

Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen