Kommentar

Prestenes julestreik

Børs & katedral: Det skjedde i de dager da en pandemi stengte kirkene og prestene tok i bruk streikevåpenet. En uheldig miks – eller kanskje ikke?

Asker 20201224. 
Streikende prester, diakoner, kirkemusikere og andre kirkeansatte fra hele Oslo-området er samlet til en streikemarkering utenfor Asker kirke julaften.
Foto: Fredrik Hagen / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Muligens er det en sammenheng i de to uvanlige hendelsene. Myndighetenes koronatiltak har i flere måneder satt kirkelig aktivitet på sparebluss. For Den norske kirkes presteforening ble det kanskje en fristelse – i hvert fall en gyllen anledning – å vise at også prester kan sette hardt mot hardt.

Når det likevel ble en annerledes jul i kirkene, kunne vel ikke en aldri så liten prestestreik gjøre situasjonen så mye verre.

Historisk kommer streiken til å bli en parentes. Samme kan ikke sies om korona. Det verden har opplevd i 2020, vil det bli snakket om lenge, også i kirkelige sammenhenger. Norske trossamfunn har tatt sin del av dugnadsbyrden. Etter noen søndager med stengte kirker, ville det meste være gjort, tenkte mange i mars.

At kirkepåsken gikk fløyten, var en skuffelse, men ingen kan anklage norske menigheter for å ha neglisjert smittevernreglene. De er overholdt til punkt og prikke.

Les også: I skyggen av pandemien har Støre jobbet systematisk for å forberede Ap: – Vi har et klart mål

Ved starten av advent fastslo myndighetene at kirkebenker ikke skulle sees på som «faste benker». Da begynte den verbale kirkelige støtten å slå sprekker. Alle med erfaring fra julegudstjenester visste at maks 50 deltakere ikke kunne skape den rette julestemningen.

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin stilte spørsmålet ved fornuften, og han ble fulgt opp av Den katolske kirkes fremste talsmann i Norge, biskop Bernt I. Eidsvig. Han ba tynt om at byrådene i Oslo og Berge skulle innføre et «juleamnesti».

Synet på faste kirkebenker ble også en politisk sak. Torsdag 10. desember kom det et forslag fra Frp om å skrote regjeringens smitteregel for kirkene. Frp ønsket at saken skulle hastebehandles i Stortinget.

Nesten etter amerikansk mønster benyttet stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen å sende et lite stikk til tidligere regjeringspartner KrF. «Hvordan kan KrF forsvare en politikk som stopper forkynnelse av Guds ord i en julehøytid», spurte hun.

Frp fikk ikke stortingsflertallet med seg, og Nordhaug og Eidsvig ble ikke bønnhørt. Kirkene forholdt seg til avslaget og brettet opp ermene. Mange steder ble det utvist mye kreativitet for å arrangere utegudstjenester i julen.

Les også: Parasitt, putehumor, melkebad og lykketroll. Slik kan 2020 også huskes

I Asker kirke var det planlagt fire slike på julaften. Men 800 potensielle kirkegjengere ble snytt for en uvanlig kirkelig julemarkering.

Det sørget streikende prester for.

Det er ikke bare den eldre garde av geistlige som rister på hodet over hva moderne prester kan finne på. At ordene dugnad, prester og streik ikke klinger så godt sammen, er det mange nordmenn som vil skrive under på.

Før forargelsen blir for sterk, kan det være på sin plass å minne om at en streik som regel ikke kommer helt ut av det blå. Når man kjenner forhistorien, kan man ha forståelse for at prestene føler seg snytt.

Konflikten som kirken nå opplever, skriver seg fem år tilbake da kulturminister Thorhild Widvey bestemte at prestene ikke lenger skulle være tvunget å bo i de boligene som menighetene tilbød. Opphevelsen av boplikten fikk en blandet mottakelse. Noen jublet, andre ble bekymret for lommeboken.

Reformen ble krydret med ekstra lønnstillegg som skulle vare ut 2020.

Les også: «Det handler om en rettferdig lønnskamp med nestekjærlighet som rettesnor»

For mange prester var ikke boplikten bare en sur plikt, det var også en ordning som ga billig husleie. Kanskje var Presteforeningen ikke nok oppmerksom på at frynsegoder også er en del av lønnspakken.

Når alt forsvinner fra første januar 2021, er det hevet over tvil at prestene sitter igjen med en samlet dårligere lønn enn for fem år siden.

Da får korona være korona. Lønnskampen må tas når skjæringsdatoen er der, men det må være lov å si at partene på begge sider av bordet kunne ha utvist mer kreativitet for å hindre streik i en tid som er så krisepreget. Var det ikke mulig å gi prestene ekstralønnen et halvt år til og ta de tøffe forhandlingene når vaksinen har gjort sin virkning?