Kommentar

Å bokse uten å tenke eller tenke utenfor boksen

I Midtøsten fortsetter kriger også av gammel vane – man fødes inn i konflikt. Men her kan nytenkning forandre en virkelighet de færreste hadde trodd kunne endres.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

JAFFA (Dagsavisen): Som trøtte og mørbankede slåsskjemper i ringen fortsetter ofte oppgjørene i regionen selv om ingen av partene vil kunne gå av med seieren, og begge egentlig vil tape. Selv i ørska vet de at de må fortsette med én ting – å slå den andre.

En har sett det så mange ganger før. I krigen mellom Iran og Irak på åttitallet fortsatte partene å sende raketter mot hverandres byer i åtte år uten at noen lå an til å vinne. En ser det i Syria, Jemen og Libya i dag, og ikke minst i den flere tiår gamle konflikten mellom israelere og palestinere.

At konflikter fortsetter av gammel vane betyr ikke at det ikke er legitime saker man kjemper for. I Palestina, for eksempel, lever millioner under okkupasjon uten at Israel er villig til å diskutere en løsning.

Men samtidig, nettopp fordi det palestinske lederskapet i Ramallah ikke skjønte at Midtøsten nå forandrer seg i rykende fart, er de gamle strategiene blitt hule og ineffektive.

Les også: «Republikanerne vil gjøre alt de kan for at Joe Biden skal mislykkes»

Tro det eller ei, vi har kanskje alle noe å lære av Jared Kushner, svigersønnen til Donald Trump, som satt i gang prosesser i Midtøsten som nå forandrer regionen mer enn noen annen fredsprosess de siste 30 årene. Kushner sa han skulle tilnærme seg problemene som en forretningsmann, ikke diplomat, og vi lo vel alle sammen.

Om vi liker det eller ei, var det han som lo sist.

Han viste vilje til å tenke utenfor boksen. Først gjorde han en nybegynnerfeil da han tilbød palestinerne en løsning som kanskje ville gi palestinere økonomisk velstand, men som ikke tilfredsstilte de nasjonale aspirasjonene. Men under hans samtaler med ledere rundt omkring i Midtøsten merket han seg andre lands ønsker om å inngå fred med Israel, og, som en forretningsmann, så han en åpning.

I dag har Kushner, med stormakten USA i ryggen, fått i stand fredsavtaler mellom Israel og Bahrain, De forente arabiske emirater, Sudan og Marokko. Alt i løpet av bare noen måneder.

Fram til nå var kun to avtaler inngått mellom Israel og arabiske stater, med Egypt i 1979 og Jordan i 1994.

En kan like eller ikke like resultatet Kushner fikk til, men Midtøsten har dramatisk forandret seg med hans tilnærming, og mye annet vil fortsatt skje som følge av de dyptpløyende prosessene som er blitt innledet. Flere arabiske land viser ønske om å inngå fredsavtaler med Israel.

Dette er langt ifra første gang at det å tenke utenfor boksen har muliggjort endringer i regionen som tidligere ikke var mulige. Oslo-prosessen på nittitallet var et slikt eksempel. Tanken her var å flytte representantene for de to fiendenasjonene langt unna regionen slik at de kunne opparbeide en personlig tillit i fjerne norske landskap.

Her, i motsetning til i dag, var partene faktisk interessert i en prosess. Arafat var i en politisk ørken etter å ha satset feil – han satset på at Iraks Saddam Hussein ville vinne krigen i Kuwait.

Israelerne, på sin side, lette etter en vei ut av den første intifadaen, det palestinske folkeopprøret.

Les også: Ord er viktige, men tallene forteller også mye om Trump. Slik illustrerer de hans presidentperiode

Det nye Kushner nå brakte til bordet var at han ikke kun spurte om hva de stridende partene ville ha fra hverandre, men også hva en tredjepart utenfor Midtøsten – USA – kunne gi som de ville ha. I Marokkos tilfelle inkluderte dette et brudd på internasjonal lov, en amerikansk anerkjennelse av Marokkos okkupasjon av sørvestlige Sahara.

Nettopp utenforståendes involvering i krigene i Midtøsten er i seg selv en avgjørende faktor. Ofte fokuserer vi på hvordan lokale aktører kriger. Fiender kan krige i år, i Libanon fra 1975 til 1990 eller Syria fra 2011 til i dag. Men ingenting er mulig hvis ikke utenforstående supplerer våpen og penger.

I Midtøsten holder fremmede vel så ofte liv i konfliktene som de lokale.

Kushners erklærte vilje til nytenkning burde fortsette også inn i den neste amerikanske administrasjonen. Tradisjonelt diplomati har selvfølgelig en verdi, men gamle baner kan også være med på å låse fast situasjoner. Basert på antallet ganger undertegnede er blitt fortalt av diplomater, også norske, at «vi hadde konstruktive samtaler» med partene, burde fred for lengst ha vært oppnådd.

Men tradisjonelt diplomati har den prisløse fordelen at en kan sole seg i all oppmerksomheten, men samtidig skjule i mørket, bak unnskyldninger om «hemmelige samtaler», at ingenting egentlig ble utrettet.

For noen uker siden publiserte den israelske avisen Haaretz en artikkel under overskriften «Nå er tiden inne for å gjøre fred med Iran». Overskriften alene var nok til å få det hele til å høres ut som science fiction.

Skribenten trodde riktignok ikke at fred var mulig i løpet av de aller nærmeste årene. Men han fremholdt at heller ikke en fred med fire nye arabiske land de siste ukene var sannsynlig kun for noen måneder siden.

Det skribenten Ofri Ilani ville, var at en alltid skulle være åpen for å tenke utenfor boksen.

Les også: Hva husker vi fra 2020? Dagsavisen oppsummerer nyhetsåret – selvsagt på Teams (Dagsavisen +)

Man kan ennå ikke føle det, men også palestinerne og israelerne går mot dramatiske tider – ikke på grunn av hverandre, men på grunn av interne anliggender på hver side. I Israel er det langt ifra sikkert at statsminister Benjamin Netanyahu vinner valget i mars, og forsvinner han, vil nye åpninger komme.

I Palestina forbereder alle seg på at president Mahmoud Abbas går av. Det kommer allerede rapporter om at militante grupper forbereder seg på maktkamp.

Kriser vil komme, noe som i Midtøsten alltid er farlig. Men er det én ting nytenkere også har lært, så er det at krisetid er tiden da endringer som tidligere var utenkelige, plutselig er mulige.

Mer fra: Kommentar