Kommentar

Har Frp gravd sin egen grav?

Vi blir stadig mer positive til innvandring. Kanskje fordi Frp har utspilt sin egen rolle?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For omtrent 11 måneder siden, mindre enn ett år tilbake i tid, satt Fremskrittspartiet i regjering. Det hadde partiet gjort i over seks år, med prestisjeposter som finansministeren og justisministerne, hele sju i tallet i perioden 2013 til 2020. Jo, det var støy og skandaler, men også en bakgrunnslyd av en slags evig triumferende «ser dere, alle dere som kaller oss uansvarlige – vi kan også sitte i regjering og styre landet».

Frp gikk ut av Regjeringen Solberg 13. januar i år. Siden har veldig mye gått galt.

Denne uka ble Oslo Frp, det som en gang var partiets flaggskip, satt under administrasjon av partikontoret. Leder i Oslo Geir Ugland Jacobsen ble ekskludert. I rene ord: Fremskrittspartiet i Oslo ble lagt ned, og det på ubestemt tid. Etter lokale forsøk på å gjøre partiet til et «nasjonalkonservativt parti», et «patriotisk fyrtårn». Make Norway Great Again, omtrent, støttet av partinestor Carl I. Hagen og Oslo-profil Christian Tybring-Gjedde.

De ønsker ikke det «liberalistiske folkepartiet» som partiet nasjonalt presenterer seg som. Spørsmålet er kanskje dermed om Frp får en avskalling mot høyre?

Les også: «En pressesjef som tas i løgn, en stortingsrepresentant som mobber og en bystyregruppe som roper»

Det er selvsagt uheldig med eksklusjoner på grunn av uenigheter om retningsvalg i et norsk parti – og attpåtil i det som inntil nylig var et regjeringsparti. Det er heller ikke veldig enkelt å få øye på den helt store forskjellen mellom fløyene i praktisk politikk.

Men slik kan det bli i dårlige tider. Tilliten blir borte, aksepten for alternative standpunkt synker i bunn.

Og det har vært et dårlig år for Frp. Ett år før Oslo-partiet ble lagt ned, led Frp i Bergen akkurat samme skjebne. Partiet gikk dessuten ut av regjeringen på et fryktelig uheldig tidspunkt, bare noen måneder før landet ble rammet av pandemien.

Siden har regjeringen styrt det politiske showet mer eller mindre alene, med Frp plassert langt ute på sidelinja. Oppslutningen har sunket til like i overkant av ti prosent, ifølge Poll of polls. Partiet klarte også å miste en av ledestjernene, stortingsrepresentanten Jon Helgheim, i et distriktsopprør under nominasjonsprosessen i Buskerud. Og i forrige uke ga Ketil Solvik-Olsen, av mange oppfattet som et av partiets aller sterkeste kort, fra seg plassen bare dager før han skulle blitt valgt inn som toppkandidat i Rogaland.

Jo da, Frp kunne sitte i regjering. Men det ser ikke ut som partiet kan leve med etterdønningene. Frp ser nå ut som et parti helt uten styring og kontroll, til tross for en sterk og tidvis autoritær sentralstyring.

Det er kanskje ikke så unaturlig. Det er trolig ikke så lett å bygge et lag av en gjeng som dyrker Ayn Rands tese om at egoismen er veien til himmelrike.

Les også: Segregeringen har økt i Oslo-regionen

Når krybba er tom, bites hestene, heter det. De åpne maktkampene i Arbeiderpartiet kan tilskrives den logikken: Et parti som ikke vet hvor det er på vei og hvordan det skal kapre tilbake velgerne, blir lettere offer for maktkamper og skittent spill om de stadig færre maktposisjonene.

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) kan gi grunn til å hevde at Frp er i ferd med å havne i samme situasjon.

SSBs årlige undersøkelse av nordmenns holdninger til innvandrere og innvandring, viser at vi er stadig mer positive til nye landsmenn. I SSBs egne ord: «De siste årene har undersøkelsene vist stadig mer innvandrervennlige holdninger, og denne trenden fortsetter også i år». I tallenes tydelige tale: I 2008 mente 38 prosent av befolkningen at det burde bli vanskeligere for asylsøkere og innvandrere å få opphold i Norge, mens sju prosent mente det burde bli enklere. I 2020 mener 20 prosent det bør bli vanskeligere å få opphold. 15 prosent mener det bør bli lettere.

I 2008 hadde Frp en oppslutning på rundt 30 prosent i målingene. Nå er den altså nede i ti prosent. Det kan se ut som om Frp, partiet for folk flest, de som alltid har været meningen i folkedypet, er i utakt med folket.

Les også: «Er det noen vi skal ta imot med åpne armer, er det kvoteflyktninger»

Fremskrittspartiet har profilert seg som det innvandringskritiske alternativet helt siden lokalvalget i 1987. Da fikk Frp 10,4 prosent oppslutning nasjonalt, identisk, faktisk, med hvor partiet ligger på målingene i desember 2020. Men den gang betydde det tallet en dobling av antallet kommunestyrerepresentanter.

Nå innebærer det en nedgang på over fem prosentpoeng fra stortingsvalget i 2017. Hvem husker ikke Sylvi Listhaugs reise til den stockholmske forstaden Rinkeby under den valgkampen? Enda en gang skulle oppslutningen reddes ved hjelp av «innvandringskortet». Enda en gang lyktes det.

Men nå? Når selv ikke nevnte Jon Helgheims forsøk på å klistre koronasmitten på innvandrere hjelper? Selv om innvandrerandelen av befolkningen har økt jevnt og trutt de siste ti årene, fra ni prosent i 2010 til 15 prosent i 2020?

Det kanskje verste tallet for Frp i SSBs undersøkelse, er 56. Så mange, 56 prosent av oss nordmenn, mener at innvandringspolitikken bør ligge omtrent der den gjør i dag. Da må man kanskje spørre: Er Fremskrittspartiet i ferd med å bli et offer for egen suksess?

Det er minst to måter å lese funnene i SSBs undersøkelse på. Den ene er at vi som folk er blitt mer positive til innvandring som sådan. SSB foreslår flere årsaker til at det kan være tilfelle: Kan økt kontakt med innvandrere være en kilde til mindre fordommer? Eller kan samfunnsdebatten om rasisme rundt Black Lives Matter i sommer ha bidratt til mindre negative holdninger til innvandrere i befolkningen?

Men det finnes også en annen tolkning. Vi fører en streng innvandringspolitikk i Norge. I 2019 kom det 2.300 mennesker til landet for å søke asyl. I toppåret 2015 kom det mer enn ti ganger så mange, og i årene før vaket tallet rundt 10.000. Det er vanskelig å komme unna at Frp med partiets evne og vilje til å «spille innvandringskortet» skal ha mye av æren, eller skylda, for denne vridningen i retning av en stadig strengere politikk.

Og nå er jobben kanskje gjort?

Nordmenn vil nok gjerne ha kontroll over grensene, og en strengt regulert innvandring. Men vi vil kanskje også hjelpe folk i nød?

Kanskje er det ikke så mye mer å hente for Frp på innvandringsfeltet. Jobben er gjort. Folket takker Frp ved å sende partiet stadig lenger nedover i oppslutning.

Og partiet takler situasjonen heller dårlig.

Mer fra: Kommentar