Julebrev

Du vet, sånne standardiserte, lett skrytende, i overkant positive julebrev som går til alle.

Der forteller man om løst og fast og året som har gått, gjerne illustrert med glade feriebilder fra årets sommerferie i utlandet. Brevene avsluttes med et ønske om god jul og et riktg godt nytt år.

Men som helseminister Bent Høie gjerne slår fast foran hver høytid: I år blir alt annerledes. Høie kom ikke med noen spesielle formaninger om julebrev på sin siste pressekonferanse, men noe sier meg at også de kommer til å bære tungt preg av pandemiåret 2020.

Omtrent slik tenkte jeg å begynne årets julebrev: «Kjære alle nærkontakter i nord og sør. Da tenker jeg både på dere som tilhører min egen kohort, men også dere fine folk som jeg har tilbrakt mer enn 15 minutter sammen med på under to meters avstand i løpet av året. Jeg tenker også på dere gode bekjente som jeg så vidt har skimtet bak munnbindene i nærbutikken, og som jeg kanskje ikke hilste ordentlig på fordi jeg rett og slett ikke kjente dere igjen.

Og jeg tenker på dere kolleger og korvenner som jeg bare har sett som uklare skygger på Zoom eller Teams. Ja, kjære dere: Alle vi i hjemmekohorten, inkludert hun eldste i risikogruppa som har fått status som nærkontakt, vil gjerne ønske dere alle en riktig god jul.

Jeg håper jo i det lengste at dette blir en jul av den gode, gamle typen.

Dere vet, en jul der ingen blir smittet eller smitter andre, der ingen dumper borti superspredere, må sitte i karantene eller i hjemmeisolasjon. En fin jul ønsker jeg dere, med ro og fred, det vil si: En jul der ingen får julemiddagen sin spolert av uventede smittesporingstelefoner fra kommunehelsetjenesten, der ingen er permittert eller arbeidsledig på grunn av sosial nedstengning, og der ingen må tilbringe romjula på karantenehotell. Kort sagt, en god, gammeldags jul».

«Og hva har så skjedd hos oss i året som har gått?» fortsetter jeg i julebrevet. «Nei, det har vel gått i det vanlige. Nedstengte arbeidsplasser, hjemmekontor på niende måneden, hjemsendte folkehøyskoleelever og avlyste sommerferier til Portugal. Vi fikk igjen alt på forsikringen, så vi kan ikke klage.

Nå kunne jeg selvsagt fortalt om årets koronabilferie i Norge, der vi spritet hendene på hver eneste bensinstasjon herfra til Finnmark, og kanskje krydret med anekdoter om interessante opphold på Ballangen camping. For ikke å snakke om overnattingen på den merkelige laksefiske-gjestegården i Namdalen, der vi spiste frokost med røslige karer i fiskehatter.

Men det har jeg ikke så lyst til.

I stedet, se for dere en idyllisk sandstrand på Algarvekysten, der vi kunne sittet under sola med paraplydrinker i hendene. Det hadde vært ferien sin, det! (Beklager snikskrytet). Til slutt vil jeg ønske dere alle et godt nytt år. 2021 blir kanskje bra, det, om bare den jævla vaksinen kommer snart».