Desember, skjenk i mer vin

Det er julestjerner i butikkvinduene. Julelys i et og annet hus, glorete juletrær og Rudolf i plast på den indiske restauranten nede i gata. På den nyoppussede plassen ligger årets juletre klart til søndag, jeg sitter og ser ned på det nå. Gjennom mitt vindu der det ikke lyser noen stjerne. Juletreet som ligger på bakken der nede ser nesten skadeskutt ut, som om heller ikke det orker å samle kreftene til å late som.

Advent. Ventetida. Før det endelig bryter løs: Barneøyne som tindrer, lukta av julematen, treet med den røde stjerna som gløder i toppen.

Vanligvis. I år er det helt andre ting vi venter på.

Kommentar: I år vil jeg ikke høre et ord om at «jula kommer for tidlig»

Den neste mailen fra skolen, for eksempel, som skal fortelle om enda en klasse i karantene. Den første kom en søndag kveld for snart tre uker siden. En hel klasse måtte holdes hjemme, og en håndfull og vel så det voksne. Viruset, selvsagt. På barneskolen vår. Som fortsatt, som de andre barneskolene i Oslo, bare er i sånn halvveis krisemodus; det er gult lys.

Selv om den neste mailen kom uka etter. En ny klasse i karantene. Søndag kom det enda en mail, om atter en klasse. Så vi venter. På at det blir vår tur, at podens klasse skal rammes. Mens vi later som om vi lever et liv som ligner på et liv, og håper på det beste. Og venter. På hva?

Trolig på enda tøffere tak.

Les også: Utesteder stenger: – Da 22-regelen kom tok den knekken på det som var igjen av gjester

Byråden varsler tiltak også på barneskoler, i alle fall i de områdene hvor smitten er størst. Er det her, i vår lille boble på toppen øst for sentrum? Tja, jo. Vi får vente noen dager og se hva som skjer.

Mens vi prøver å late som om vi venter på jul. Men hvilken jul? Og hvilken adventstid? Vi marinerer oss vanligvis i desember, det går knapt en dag uten et glass, fire glass, sju. Med venner, kolleger, gamle venner, nye flammer.

«Tørst», sa sjefen gjerne rundt klokka halv fire, og så pakket vi sammen og gikk på pub.

Det var jo det vi hadde ventet på hele dagen, og derfor vi la inn et ekstra gir etter lunsj. Vi måtte være ferdige til de bevingede ordene skulle ytres og vi kunne flytte oss over til den lille countrybaren og ha det førjulstrivelig. Smile, skåle, le. Sammen.

Men det var i fjor. I år er julelunsjen på jobb avlyst. Julegløggen med vennene og barna deres. Julebordene og det overstadige juleblotet med kompisene.

I år venter vi på beskjed ovenfra om vi får møte besteforeldrene, eller om vi må feire digital familiejul. Det er tomt, det er trist og juletreet av plast kan like gjerne hentes opp fra kjelleren allerede nå. Så kan vi legge plastdritt under og glede oss til at barna skal mase.

Kan vi ikke åpne gavene snart?

Les også: Teatrene i Oslo venter nervøst på Raymonds plan for desember (+)

Man kan liksom ikke si at «nei, gutten min, i år avlyser vi hele skiten», så da får man heller overdrive. Knekk og gløgg og glitter og engler og røkelse overalt. Men det fungerer ikke, det lar seg ikke gjøre.

Fordi vi først og fremst venter på at jula skal passere, og at januar og februar og mars bare skal suse forbi. For i april, blir vi lovet, ser det lyst ut for massevaksine. Det er nesten ikke til å tro, så vi tror egentlig ikke helt på det. Etter 13 måneder skal vi komme oss ut av dette?

Kunne møtes igjen? Slippe å høre på de daglige oppdateringene til politikerne?

Bare advent. Komme forbi jula. Så kjipe januar, småkjipe februar, triste mars. Bare holde ut. Ikke bli smittet. Holde avstand, holde motet oppe.

Hos oss sier vi vanligvis at jula så smått begynner etter at siste novemberbursdag er unnagjort. Det er over en uke siden nå. Egentlig skulle vi ha hørt på juleplatene. Dylan skulle fylle hjertene med jul. Elvis skulle tatt oss med til juleøya, Shane og Kirsty skulle fortalt oss ekte eventyr om jula i New York.

Jeg skulle ha sunget med på ønsker om «snötyngda hus, tusentals ljus, kulörta kulor i drivor», og bommet fatalt der jeg prøver å henge med når Jussi går høyt.

Men jeg har ikke orket.

Vi kommer bare noen sanger ut i Bobs julehjerter før vi skrur av. Noen strofer inn i «Mer jul». Den eneste sangen vi kommer oss gjennom, er «Take the Long Way Around the Sea». Det er jo det vi holder på med. Vi trår vannet og kommer oss gjennom det.

Vi venter. Og kan ikke gjøre annet. Alene, innestengt i huset. Ikke julemarked. Ikke ateistens halvåndelige kirkebesøk. Ikke engang en halvklein julelunsj med helt edru kolleger.

Vi skal jo ikke klage. Vi er friske, og vi frykter ikke for livet, ikke egentlig.

Les også: Italia har ikke hatt flere koronadøde siden mars – nå legger de og andre europeisk land juleplanene

Selv om guttungen har noe luftveisrusk og jeg har mine autoimmune skavanker. Man tar sine forholdsregler, som alle andre. Vi er i samme båt, bortsett fra at vi fortsatt er i jobb. Men for en nordmann som ikke liker vinter, er det tungt nå. Julestjerna pleier å lyse oss gjennom tidligvinteren, og så blir januar en stygg bakrus, men det pleier vi ikke tenke på.

Det blir i det minste bakrus denne gangen også. Selv om kranene er stengt på barene, skal vi nok klare å drikke tom butikker og vinmonopol. Ensomme, alene, hjemme. For som det heter i julehymnen: «Åh, desember, skjenk i mer vin. La oss drekke som svin».

Vi har ikke så mye annet. I denne altfor lange ventetida.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.