Kommentar

Knut Arild gråt da Trine gikk

«Jeg skulle aldri bli partileder».

11. mars i år kunngjorde Trine Skei Grande at hun ville gå av som partileder og statsråd. Dette og mye annet forteller hun om i boka «Oppreist». Foto: Fredrik Hagen/NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er første setning i Trine Skei Grandes bok «Oppreist». Hun gjentar setningen i slutten av boka. Hun legger til at jobben ble akkurat så krevende som hun hadde forestilt seg. «Men jeg hadde stått oppreist».

Det vil alle som kjenner Venstres nyere historie kunne skrive under på.

Les også: Grande om kornåker-historien: «Et sterkt ønske fra ytre høyre om å holde Venstre ute av regjering»

Skei Grandes tid som Venstre-politiker har bestått av oppturer og nedturer. I 2010 ble hun partileder. I 2013 og 2017 fikk hun Venstre over sperregrensen. I 2018 kjempet hun partiet inn i regjeringen Solberg. To år senere var regjeringstilværelsen over for hennes vedkommende.

Hun forteller fra regjeringslunsjen hos statsminister Erna Solberg samme dag som hun gikk av som statsråd, at det var mange der som syntes at de var leit at hun skulle gå av.

«Men Knut Arild var den eneste som gråt».

De hadde begge ønsket seg en regjering av Høyre, Venstre og KrF. Nå hadde de fått den, men ikke på den måten de hadde tenkt seg. KrF hadde sprengt seg på regjeringsprosessen.

Hareide hadde mistet jobben som partileder, men sa overraskende ja til å bli samferdselsminister under en statsminister han hadde advart mot.

Venstre var delt i synet på regjeringsdeltakelsen. Nestleder Ola Elvestuen var for.

Les også: «Siv var så bekymret for hvordan avtalen ville bli mottatt i Frps stortingsgruppe at hun gråt»

Den andre nestlederen Terje Breivik var sterkt mot. Stortingsgruppa var mer positiv enn det landsstyret så ut til å være. Det endte med at to tredjedeler av landsstyret stemte for, mot et mindretall på elleve.

Erna Solberg var veldig raus overfor Venstre gjennom hele prosessen. Hun regnet nok med at fikk hun med seg Venstre, kom KrF til å følge etter. Det skjedde også, men på en mye mer dramatisk måte enn det Erna Solbergs hadde kunnet forestille seg.

Erna Solberg fortalte Trine Skei Grande og Siv Jensen at hun ville åpne for forhandlinger med KrF om abortloven. Hensikten var å gi Kjell Ingolf Ropstad et godt argument i striden i KrF om regjeringsdeltakelsen. Trine Skei Grande og Siv Jensen sa begge blank nei til at hun kunne gjøre det i kraft av rollen som statsminister. Dette er noe hun måtte gjøre som Høyres leder. Ropstad fikk med andre ord aldri noe løfte om at regjeringen ville forhandle om en forandring av abortloven.

Det var Høyres leder som åpnet for det.

Les også: Grande holdt Raja utenfor ledersamtaler

Skei Grandes beskrivelse av arbeidet i regjeringen er spennende lesning. Det holdt på å bli regjeringskrise ved to anledninger. Begge gangene var Frp stridens eple.

Justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-postering av maskerte terrorister med en tekst om at Arbeiderpartiets politikk setter terroristenes interesse foran nasjonens sikkerhet, skapte voldsomt opprør. Ikke bare i Ap, men også i regjeringen. Hadde ikke Listhaug bøyd seg for statsministerens pålegg om å gå av som justisminister, ville flertallet i Stortinget ha felt regjeringen.

«Bompengehælvete» kaller Skei Grande bompengestriden i regjeringen.

Frp sto mot Venstre. Til slutt skar Solberg igjennom. Hun la fram et forslag der partiene fikk beskjed om å godta hennes forslag eller forlate regjeringen. Skei Grande gikk med på forslaget med et tungt hjerte. Hun skriver at hun var kritisk til Solbergs måte å håndtere saken på.

Skei Grande skriver at hun hadde et dårlig forhold til Abid Raja. Hun opplevde at han posisjonerte seg tidlig for jobben som partileder. Skei Grande foreslo ham riktig nok som næringsminister, men statsminister Erna Solberg sa nei, hun mente han hadde et rykte som solospiller.

Kampen om toppjobbene i Venstre får bred omtale i boka.

Les også: Å kritisere pressen er som å stikke hodet inn i munnen til løven og si at den har dårlig ånde

Valgkomiteen slet med å komme fram til en enstemmig innstilling. Komiteen endte til slutt på gjenvalg av Trine Skei Grande som leder, og Sveinung Rotevatn og Abid Raja som nestledere. Skei Grande innså etter en stund at dette teamet ikke ville fungere. Hun bestemte seg for å gå ut av regjeringen og trekke seg som partileder.

Da hun fortalte det til Guri Mellby, tok Guri til tårene. «Det betyr at du må bli kunnskapsminister». Guri Mellby ble ikke bare det. Hun ble også ny partileder. Trine fikk den etterfølgeren hun helst ville ha.

Arne Strand

Arne Strand

Politisk kommentator i Dagsavisen