Drittplassenes hevn

Fredag kom nyheten om at Sudan blir det tredje landet i den arabisktalende verden, som normaliserer forholdet til Israel. Nyheten ble sluppet av president Donald Trump, som i innspurten av egen valgkamp gjerne vil vise til noen spektakulære resultater på den internasjonale scenen.

Nyheten om at Sudan slutter seg til den såkalte «Abraham-avtalen» kommer etter at Trumps utenriksminister Mike Pompeo besøkte Khartoum for to måneder siden. Overgangsregjeringen der har jobbet for å få fjernet Sudan fra listen over land som «støtter terror». En liste landet har stått på siden 1993, den gang Osama bin Laden holdt hus utenfor Khartoum. Å komme seg av lista har vært en prioritet for landet som er inne i en dyp økonomisk krise, og som trenger bistand for å kunne fø sin egen befolkning i år. Israel kvitterte raskt med å love Sudan hvete til en verdi av fem millioner dollar.

Les også denne: Fredsavtalene mellom Israel og to arabiske stater er blant de mest undervurderte noensinne

Men Sudans normalisering av forholdet til Israel var ikke den eneste nyheten Trump kom med før helga, i en karakteristisk taleflom forslo også presidenten at Egypt kunne bombe Etiopia, som en løsning på den tiltagende konflikten Sudans to naboland har om Etiopias nybygde megadam på Den blå Nilen. Washington var vert for samtaler om denne dammen fram til prosessen brøt sammen tidligere i år, nå er det den Afrikanske Union (AU) som har meglerrollen.

Til sammen illustrerer både Sudan-avtalen og bemerkningen om at damdisputten kan løses med bomberaid, hvor resultatorientert og samtidig tilfeldig USAs diplomati har vært ovefor Afrika i Trumps periode. Trump vil gjerne ha en diplomatisk seier i ermet, noe han nå kan klokke inn overfor Khartoum, men lykkes han ikke, som i tilfellet Egypt og Etiopia, er han tydelig på sin skuffelse. Han gir Etiopia skylda, og rasler med sablene.

Les mer om konflikten på Nilen: «Før neste regntid må regionen enes om hvordan vannet skal flyte»

Det har ikke alltid vært sånn. For Afrika var Obama-årene en periode man følte seg sett og anerkjent. Selv om presidenten ikke brøt vesentlig med Washingtons tidligere Afrika-politikk, så mange afrikanere, og kenyanere spesielt, på Barack Obama som en av deres egne.

Obama videreførte forgjengeren George Bush «krig mot terror» på kontinentet, særlig på Afrikas horn, hvor blant annet dronekrigen mot al-Shabaab ble trappet opp. Også frihandelsavtalen «the African Growth and Opportunity Act» (AGOA) fra 2000 ble videreført. Underskrevet av George Bush i mai det året fortsatte AGOA å stimulere en vekst i handel mellom USA og kontinentet helt inn i Donald Trumps periode.

Da Trump tok over ble viktige stillinger i hans administrasjon som skulle følge opp Afrika stående ledig lenge, muligens en god illustrasjon på hvor uinteressert mannen i Det hvite hus har vært i kontinentet.

Akkurat hvor uinteressert han er fikk man høre i 2018, da presidenten lot falle en bemerkning om «shithole countries», drittplasser, om Haiti og Afrika. Gjennom hele Trumps periode har diplomatiske bånd og prosesser med Afrika blitt nedprioritert, det eneste man vel har trappet opp er antall droneangrep i Somalia.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Men nå kan altså Trump vise til en avtale mellom Sudan og Israel, og en avtale mellom Sudan og USA. For selv om Israel var raske til å love hvete, er det USAs støtte Khartoum er ute etter. Å tas av amerikanernes terrorliste har vært sett på som avgjørende for å få økonomien på fote igjen. I tillegg til å love å normalisere forholdet til Israel, har Sudan gått med på å betale erstatning til ofre for ambassadeangrepene i Tanzania og Kenya i 1998, angrep Al-Qaida sto bak. Organisasjonen hadde evakuert Sudan i 1996, men hadde før det fått virke under regimet til daværende diktator Omar Al-Bashir.

Spørsmålet er om overgangsregjeringen i Sudan virkelig klarer å få gjennom et forslag som anerkjenner Israel når de får sammen et nytt parlament. Et slikt forslag er svært lite populært i befolkningen og flere av opposisjonsgruppene som er med i prosessen mot valg og ny lovgivende forsamling, er uttalt mot forslaget. Det er også uklart hvor Sudan, som er nær bankerott skal finne midler til å betale erstatning for angrepene i Nairobi og Dar es Salaam i 1998.

Trumps keitete uttalelser om å løse konflikten mellom to av Sudans naboland, Egypt og Etiopia, med simpelthen å la Egypt bombe dammen, hjelper heller ikke. Det øker spenningen i regionen, og Sudan er som kjent det tredje landet som er med i forhandlinger om forvaltningen av Nilens vannmasser.

Det afrikanske land har lært seg de siste fire årene er at Washington ikke er til å stole på. I mellomtiden har mange land funnet andre allierte.

I påvente av å bli tatt av USAs terrorliste har Sudan har knyttet seg nærmere de Forente Arabiske Emirater og Saudi-Arabia, og de deltar også i krigføringen i Jemen. For Etiopia sin del er alternativet når USA vender dem ryggen Kina. Både de arabiske landene og Kina har kunnet ekspandere på kontinentet i årene etter Trumps valgseier. Og bak dem venter enda flere friere, deriblant India og Russland. I det lange løp kan det være USA som taper mest på å forsøke å løse afrikanske problemer ved å være en bølle. Ingen liker å bli kalt en dritt.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.