Så skjedde det altså igjen. Nå i Venstre. Det er blitt en etablert politisk tradisjon: Halehenget fra First House og andre demokratiske begravelsesagenter følger med regjeringsmakten.
Med makt kommer det ansvar, heter det.
Kommentar: «Døra hjem til mor Erna står åpen. Hun elsker sine borgerlige barn. Betingelsesløst»
Men det biter ikke på brorparten av våre politiske partier og deres presumptivt beste kort. Vi på utsiden får bare i små glimt innblikk i hvordan våre politikere har skapt seg et eget økosystem som gjør at de aldri trenger å leve i samfunnet vårt som vanlige mennesker.
I stedet har de, hjulpet av noen kynikere i den såkalte påvirkningsbransjen, skapt det som i andre land foraktfullt kalles for «den politiske klassen». Mennesker som ber om velgernes tillit og som vil styre landet, men som bruker den tilliten vi gir dem til å sitte i posisjoner nær makta, men helt utenfor demokratisk kontroll.
Der tilgangen til makt og innflytelse kan kjøpes av den som kan betale.
Siste kvinne i rekken av overganger fra politikk til innflytelsessalgs-bransjen og tilbake igjen, er Anne Solsvik. Som sømløst går fra rollen som partner i First House til statssekretær for Venstres nye leder, kunnskapsminister Guri Melby.
Til avmektige protester fra folk og noen politiske observatører og kommentatorer.
Les også: Utilslørt Vedum-frieri: – Har det streifet deg at du har valgt feil lag?
«Hei Iselin, Jeg er i Hurtigruten for tida. Vi fikk i går avslag på SOF, og det er en krevende situasjon nå. Klar over at du har fulle og lange dager, men har du muligheter til en 10–15 minutter samtale med finansdirektør Torleif Ernstsen etter klokka 20.00 i kveld? Han kan gi deg en kort oppsummering av situasjonen, konsekvensene og alternativene».
«Iselin» i meldingen over er Nybø, landets næringsminister. Se for deg at du hadde sendt en slik melding til en statsråd. Ville du ha fått den samtalen du ber om, tror du?
Anne Solsvik skaffet sin kunde Hurtigruten den samtalen. Selvsagt gjorde hun det.
Solsvik er en kvinne på 39 år, og har all sine relevante bakgrunn fra politikken. Solsvik var leder for Unge Venstre i tre år, og satt i samme periode som bystyremedlem i Arendal.
Siden har hun vært personlig rådgiver for nylig avgåtte Venstre-leder Trine Skei Grande, før hun i 2015 gikk til First House. Der ble hun partner i 2019.
Solsvik sendte SMS-en til Nybø klokka 17.59 onsdag 22. april. 21.26 fikk hun svar fra Nybø, som hadde «sittet i møte uten telefon». Men hun var «ledig en stund framover nå hvis det passer».
Det passet, kunne Solsvik bekrefte.
Dette vet vi fordi VG har fortalt oss det. Avisa kunne også fortelle oss at minst 15 av 23 kunder på den offentliggjorte kundelista til Anne Solsvik har bedt om møter, tatt opp saker eller kommet med innspill til de fire departementene som styres av Venstre.
Med andre ord: Solsvik har aktivt brukt sine bånd til Venstre, bånd som er formet i ungdomspartiet og som folkevalgt i Arendal, og siden som rådgiver for den folkevalgte stortingsrepresentanten Trine Skei Grande. Til å selge tjenester til den som har råd til å betale. Den tjenesten heter «tilgang til makta», og utgjør et stort demokratisk problem.
Solsvik er ikke alene.
Les også: Da 6-årsevalueringen ble avlyst, ble det stille fra Sanners departement i fem måneder
De siste årene har Erna Solberg, Guri Melby, Hadia Tajik, Audun Lysbakken og Kjell Ingolf Ropstad hentet og levert rådgivere fra og til First House. Flere statsråder har selv samme bakgrunn.
Våren 2018 var elleve regjeringspolitikere – tretten prosent av hele apparatet – hentet fra PR-byråer, ifølge VG. Det står verst til på borgerlig side. Men trist nok: Det er trolig bare fordi det er de blå som har makta. Uvesenet var i full drift også under Jens Stoltenberg.
Alle det er snakk om her, er sikkert dyktige folk. Men er de nødvendigvis de aller best egnede?
Sitter disse folkene på en helt unik innsikt som gjør at nettopp de – og bare de – må rådgi våre toppolitikere, eller selv være toppolitikere? Det er mye snakk om Oslo-bobla om dagen.
Om et maktarrogant sentrum som står mot mer perifere områder som føler på maktesløshet. Er det da så lurt å rekruttere folk til Stortinget og regjeringskontorene fra PR- og lobbykontorer som befinner seg i en radius på noen hundre meter fra Løvebakken?
Men det handler kanskje ikke om landets beste.
Kanskje er Dagbladet inne på noe når avisen skriver på lederplass at «pendlingen mellom folkevalgt og påvirker har skapt et mer stabilt arbeidsmarked for politikere. De risikerer ikke stå på bar bakke om de blir vraket av velgerne, eller om regjeringen må gå».
Trygve Slagsvold Vedum er tydelig på at det ikke skal rekrutteres fra lobbyistenes rekker hvis Senterpartiet får regjeringsmakt. Rødt er også forbilledlig klar i saken. Men skal vi stanse utviklingen mot en politisk klasse som er fjernt fra og hevet over folket de skal tjene og lede, må det sterkere lut til.
Ingen av disse folkene gjør noe ulovlig. Nettopp det er problemet.
Våre politikere har vist at de ikke klarer å løse dette på egen hånd. Da må vi skjerpe reglene. Det er innført karantene for den som vil gå fra regjeringen til PR-bransjen. Det er en start. Neste skritt må være å innføre karantene også den andre veien. Seks måneder på sidelinja for neste politiske broiler som vil gå fra First House til regjeringsapparatet.
Problemet er selvsagt at det er de samme folkene som lever godt av dette, som må lage et slikt regelverk. Akkurat nå virker det mer sannsynlig at våre folkevalgte tillitsmenn heller vil hyre inn PR-byrå for å prøve å påvirke befolkningen til å slutte å bry seg om saken.
De får jo helt sikkert vennerabatt for jobben.
