Kommentar

Ikke som de andre

«Selma, helt ærlig»: Vi liker nok ikke oss sjøl så veldig godt, før vi slutter å være opptatt av om andre gjør det.

«Jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angstland, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske
og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest
å, jeg er en sucker for sånne»

Kristian Bergquist

Kjære ungdomskoleleev.

I går gikk jeg forbi en skole, helt sikkert litt lik en du går på. Elevene der hadde uniform. Ikke egentlig, da, men alle så helt like ut. Stemmene deres klang på samme måte mellom skoleveggene, og når de lo var det som om de hermet etter hverandre. En gutt i feil boblejakke satt innerst i skolegården og spraka med beina i grusen.

Jeg tenkte; «deg går det nok bra med».

Jeg veit ikke med deg, men «sosialt selvmord» var et konsept jeg lære tidlig. Det gjennomsyra hele skolemiljøet. Du skulle ikke skille deg ut, du skulle ikke bli «hun rare». Derfor gikk vi i helt like vindjakker og olabukser, og mente omtrent det samme om de samme tinga. En gammel venninne har sagt at hun ofte så meg med bøyd hode ved skapet midt imellom timene.

Hør Dagsavisen-podkasten «Lars og Selma» her.

Jeg følte meg ikke som de andre, og jeg var livredd for at noen skulle legge merke til det.

Har du tenkt på det, at når du er 15 er alt nesten like viktig? Du kommer nok til å huske det om noen år – hvor viktig alt føltes. For meg var det blant annet klemming, eller hvem som klemte eller ikke klemte hvem. For det gjorde vi hver dag. Vi brukte mange minutter på dette absurde ritualet. En dag i storefri var det ingen som kom bort til meg lenger.

Det straffet seg å ikke følge reglene. Vi lo og baksnakka han som drev med rapmusikk på fritida; det kleineste av det kleineste var å be om noens oppmerksomhet. Det var en merkelig følelse da han kom på radioen for noen år siden.

Han har gjort det skikkelig bra.

Det tok en stund å sette pris på dem, disse egenskapene mine som ødela sånn for å være en i mengden. Men de færreste voksne jeg kjenner har et sterkt ønske om å «være som alle andre». Hvis du skal gjøre din egen greie som voksen, må du gjøre det som barn også. Det klarer vi ikke, så lenge vi frykter annerledesheten.

For selv om den kan være veldig vond og veldig ensom til tider – spesielt når du er 15 – er det nok sånn at de aller færreste ville byttet den annerledesheten bort for noe som helst.

Mer fra Dagsavisen