Kommentar

You may say I’m a dreamer

«Nothing to kill or die for, and no religion, too. Imagine all the people, living life in peace». Det er sånne tanker man får alene ved et stille fjellvann, uten strøm og internett.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I dag er det 80 år siden John Lennon ble født og ei uke siden jeg slo på mobiletelefonen etter fire strømløse dager på hytta. Familien hadde kjørt 15 timer i bil til hytta ved et fjellvann utenfor Bodø.

I garantert koronafrie omgivelser, med lang avstand til alle og full kjølebag, søkte vi stillhet, refleksjon og familiemoro på gamlemåten, med brett- og kortspill, kakao og grillpølser over varmen fra et bål.

Les også: 50 år etter The Beatles – her er de 20 beste sangene

Utedoen, vedskjulet, hytta og naustet, ja, til og med robåten, er omtrent uendret fra da den vesle, rødmalte hytta havnet i familien min lenge før jeg ble født.

På innsiden i naustet har noen malt bokstavene SUF, etter ungdomspartiet til Sosialistisk Folkeparti, partiet som i 1961 brøt ut av Arbeiderpartiet og ble forløperen til dagens SV.

Inne i hytta har folk i mange tiår latt gamle ukeblader og aviser ligge til nye generasjoners store glede. De forteller om en svunnen tid, og i ro og fred kan vi reflektere over hvor mye som har skjedd.

I noen av ukebladene er det bilder av den tids kanskje største kjendis, John Lennon, fra før Beatles-legenden ble skutt og drept i 1980. Selv om veldig mange av Beatles-låtene er udødelige, er det nok «Imagine» som Lennon skrev som soloartist, som huskes aller best.

«Nothing to kill or die for, and no religion, too. Imagine all the people, living life in peace», blir ekstra sterke ord når man tenker på hvordan Lennon senere døde.

Les også: «Nå har vi lært at norske aviser ikke kjenner den virkeligheten vi prøver å beskrive»

At verden skal være et trygt og fint sted, er egentlig alt man drømmer om når man sitter og reflekterer ved et fjellvann. Sjelden har det vært lenger unna sannheten enn da jeg fikk liv i den strømfrie telefonen etter fire dagers høstferie.

Det var knapt til å tro hva som hadde skjedd. Jeg hadde gått glipp av oppslagene om at det var stiftet et norsk utbryterparti, Sentrum, av folk fra Arbeiderpartiet og KrF, og at Jan Bøhler hadde forlatt Ap for Sp og var stemplet som sviker i sosiale medier.

Jeg hadde ikke sett den villeste og minst respektfulle av USAs valgdebatter noensinne, og heller ikke lest de første nyhetsoppslagene om at presidenten og «halve staben hans» deretter hadde fått påvist covid-19-smitte.

Fire stille dager i høstferien viste seg egentlig å ha vært som hele koronaåret 2020 på speed, spinnville, uforutsigbare, farlige og fulle av konflikter og hatefulle ord.

You may say I’m a dreamer, men det må være lov å drømme som John Lennon om en litt mer fredfull fortsettelse. God fredag!

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar