Kommentar

Hestemøkk-høyre

Skattekutt for de rikeste og svekket stillingsvern skulle gi flere jobber, sa Høyre og Frp.

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (t.v.) og statsminister Erna Solberg bruker gjerne ord som «fleksibelt arbeidsliv» og «dynamiske skattekutt. Foto: Terje Pedersen/NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Den norske samfunns- og arbeidslivsmodellen er avhengig av høy sysselsetting for å være økonomisk bærekraftig», skriver NHO i sitt nye «veikart for fremtidens næringsliv». Det er et utsagn de fleste av oss vil være enige i.

Spørsmålet er bare hva vi må gjøre for å komme dit.

Høyresidas to viktigste svar har gjerne vært skattekutt til de rikeste og et mer «fleksibelt» arbeidsliv med flere midlertidige ansettelser.

Skattekuttene skal virke «dynamisk», ved at pengene siver nedover samfunnet i form av investeringer i nye arbeidsplasser. Svekkelsen av stillingsvernet skal bidra til at de som kjøper arbeidskraft vil kjøpe mer, fordi det ikke følger med like mange forpliktelser.

I boka «Den onde sirkelen» fra 2013 beskriver vår nåværende arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen dette som en «mulighet» mennesker i en utsatt posisjon burde få adgang til: «De burde kunne komme til arbeidsgiver og si: «Hei, jeg vil gjerne ha en jobb. Du er kanskje skeptisk, og derfor skal du få lov til å prøve meg i tre måneder for å se om det fungerer». Da kunne vi senket terskelen inn i arbeidsmarkedet for dem som virkelig trenger det».

Det var denne logikken som lå til grunn da Høyre-Frp-regjeringen kort tid etter maktovertakelsen i 2013 vedtok å svekke arbeidsmiljøloven og gi en generell adgang til å ansette midlertidig for en periode på inntil 12 måneder. De begrunnet det med hensynet til tre utsatte grupper: Unge, innvandrere og personer med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne.

Hvordan gikk det så med denne målsettingen?

Institutt for samfunnsforskning har utarbeidet rapporten «Midlertidige ansettelser og grupper med svak tilknytning til arbeidslivet», i et forskningsprosjekt finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet. Konklusjonen var at det å åpne for flere midlertidige ansettelser ikke fikk flere i arbeid.

Det som derimot skjedde, var at andelen usikre jobber økte – helt i tråd med hva en samlet fagbevegelse advarte mot, da vi gikk sammen i det som trolig var etterkrigstidas største politiske streik for seks år siden.

I rapporten heter det at personer fra utsatte grupper ikke har fått bedre arbeidsmuligheter, men at andelen korte jobber har økt. « … jobbsikkerheten etter reformen har blitt forverret», heter det, noe som «har slått spesielt ut for innvandrere i de lavest betalte yrkene».

Rapportens hovedkonklusjon er at «midlertidig ansettelse er en mindre stabil tilstand for utsatte grupper.

Det leder i mindre grad til fast ansettelse, i mindre grad til videre midlertidig ansettelse og i større grad til overganger ut av sysselsetting. I tillegg ser vi at andelen jobber som innehas av personer fra utsatte grupper, ikke har økt etter reformen. Flere fra utsatte grupper har mistet lange jobber relativt til korte jobber.

Det har derfor vært en vridning innad i utsatte grupper fra lange mot korte jobber. I og med at den totale andelen jobber ikke har økt, innebærer en økt andel korte jobber isolert sett en forverring av jobbsikkerheten for utsatte grupper etter reformen» (mine uthevinger).

Så mye for jobbvekst gjennom å svekke arbeidsmiljøloven, altså.

Men hva med de «dynamiske skattekuttene», som har tappet felleskassa for titalls milliarder kroner de siste sju årene, og sluset dem over til noen av Norges rikeste mennesker? Høyre virker fornøyde i alle fall: Ytterligere kutt i formuesskatten var det aller første kulepunktet i forslaget til nytt partiprogram, og landsmøtet vedtok å fjerne skatten helt. Men så langt har ingen klart å dokumentere at kuttene har ført til nye arbeidsplasser.

Tvert imot har Norge i lang tid hatt svak vekst, fallende sysselsettingsgrad og voksende handelsunderskudd. Ifølge Menon Economics har Norge hatt den svakeste utviklingen på eksportmarkedet i OECD, med en dobling av handelsunderskuddet til 400 milliarder kroner siden 2011.

Det de enorme skattekuttene imidlertid har ført til, er en betydelig opphopning av privat kapital og økende klasseforskjeller. Med andre ord er politikken nøyaktig like vellykket som den har vært i USA de siste fire tiårene. Da president Ronald Reagan satte i gang med sine skattekutt på begynnelsen av 1980-tallet, ble det også solgt inn som et tiltak for å «skape flere jobber og større verdier» – men det eneste det har gjort, er å skape en enorm ulikhet i rikdom og makt.

Denne maktubalansen har blitt forsterket av utallige runder med deregulering av det amerikanske arbeidslivet, nylig kronet av Trump-administrasjonen med trussel om straff og oppsigelse for tillitsvalgte som snakker «nedsettende» om arbeidsgiveren.

Da Reagan i sin tid begynte overføringen av verdier fra arbeid til kapital, var det populært å kalle det «trickle down economics»: Rikdom gitt til de på toppen vil risle nedover og komme alle til gode. Teorien har seinere kommet i miskreditt, fordi det viste seg at rikdommen som hopet seg opp på toppen forble der. Av samme grunn har trolig teorien blitt gitt nye navn, som Solberg-regjeringens foretrukne «dynamiske skattekutt». Ifølge John Kenneth Galbraith skal imidlertid tidligere og «mindre høflige» generasjoner ha hatt et langt mer treffende navn, da de kalte det «hest-og-spurv-teorien».

Når du gir hesten havre, vil den etter hvert lande på bakken og bli til mat for spurven.

Hest-og-spurv-modellen for økonomisk fordeling er en ganske lite effektiv måte å mate spurv på. Det er også en metode med klare ulemper for spurven, som må grave seg gjennom en haug med dritt for å få tak i maten. Om vi ser på det amerikanske arbeidslivet, der folk med helt vanlige jobber er blitt «working poor», og hvor arbeidsforholdene ofte minner mer om 1880-tallet enn om Reagans 1980-tall, burde vi derfor kanskje hente fram igjen gamle begreper. Slik kan vi også danne oss et godt mentalt bilde av hvor vi er på vei, dersom vi skal følge veikartet som NHO og Høyre tegner opp, med kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser, økt privatisering og lavere skattenivå.

Jonas Bals

Jonas Bals

Rådgiver i LO