Kommentar

På tide å tenke nytt om Venezuela

I fjor gjorde norske diplomater et heltemodig forsøk på å bidra til en forhandlet løsning på krisen i Venezuela, og var nær ved gjennombrudd. Ett år etter virker dialog og demokrati like fjernt som snøbyger i Caracas.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Venezuelas opposisjonsleder Juan Guaidó, som i fjor samlet og begeistret, er i dag en svak leder av en splittet opposisjon. President Nicolás Maduro har befestet sitt autoritære grep, og har rigget til parlamentsvalg i desember for å få kontroll med den eneste gjenværende demokratisk valgte institusjonen. Folk flest lever på sultegrensen, og er tynget av både et bandittregime og knugende sanksjoner. Det er på tide å tenke nytt om hva Norge kan og bør gjøre.

Det manglet ikke på kritikk av Norges diskrete tilretteleggelse for dialog i fjor. Mange opposisjonstilhengere mente det var galt å forhandle med en diktator i en autoritær narkostat, og at Maduros eneste mål var å få oppmerksomheten bort fra demonstrasjoner mot varemangel, inflasjon og vanstyre. Mange av hans tilhengere mente Norge spilte USA sitt spill for å avsette en folkevalgt regjering.

Les mer: Venezuela-samtaler pågår i Oslo

Sannheten var at Norge, for kanskje første gang i Latin-Amerika, opererte uten å ha USA i ryggen. Venezuela har vært en torn i øyet for USA etter at Hugo Chávez kom til makten i 1999. Men landet ble mindre viktig etter at USA gjorde seg uavhengig av Venezuelas olje.

Det var ikke før Trump så seg tjent med å score poeng i vippestaten Florida, at ideen om regimeendring i Venezuela kom høyt på agendaen igjen. USA har siden presset på med stadig mer omfattende sanksjoner, og anerkjente i januar 2019 Guaidó som landets rettmessige president. Trump og våpendragerne, Elliot Abrams og John Bolton, kom deretter jevnlig med kritikk mot dialogen og lite troverdige trusler om militær intervensjon.

Det skulle litt ryggrad til å motstå presset for å anerkjenne Guaidó, og å opprettholde en god tone med begge parter, som Norge gjorde gjennom 2019. At man i det hele tatt var på sporet av en avtale på sensommeren 2019 er langt mer bemerkelsesverdig enn at forhandlingene til syvende og sist brøt sammen.

Skal man peke på bare én årsak til det, var det at USA igjen strammet til sanksjonene midt i forhandlingene, uten å ha koordinert det med noen. Avtalen som da lå på bordet innebar en plan for nyvalg på president og en «overgangsregjering» for å bringe Venezuela tilbake til et styre i tråd med sin demokratiske grunnlov.

Tidligere i sommer foreslo USA en plan som liknet mye på den avtalen man boikottet i fjor, men det var ett år for sent. Guaidó har mistet oppslutningen han hadde, etter å gang på gang ha lovet en snarlig regimeendring uten å klare å levere. 

Regjeringen har intervenert i de viktigste opposisjonspartiene, og kuppet utnevnelsen av et nytt valgråd før det planlagte valget på ny nasjonalforsamling i desember. Det har fått størstedelen av opposisjonen til å ville boikotte valget - forståelig, men sannsynligvis ikke særlig lurt.

Samtidig er den katastrofale økonomien blitt enda verre under Covid-19 og sanksjoner. Venezuelas økonomi har krympet til en tredjedel av hva den var i 2014. Produksjonen av olje er 10 prosent av hva den var i 1997, og fattigdommen er brutal. Det finnes nesten ikke nasjonal valuta igjen. Økonomien er dollarisert og «kriminalisert».

Les også: – Konsekvensene av korona kan bli fatale for Venezuela

I denne situasjonen må Norge ha to tanker i hodet på en gang: akutt humanitær hjelp, og et langsiktig arbeid for å gjenopprette demokratiet. Høyest på agendaen nå må være en humanitær avtale for å sikre bistand til et utpint land. Den bør kobles til en strategisk lettelse av sanksjonene.

Det er egentlig liten uenighet om konsekvensene av sanksjonene: De har ikke skylda for den økonomiske katastrofen i Venezuela. Den begynte lenge før. Men sanksjonene har heller ikke svekket Maduros regime, men snarere knyttet landet nærmere blant annet Russland og Iran, og splittet opposisjonen. Sanksjonene har også forverret tilgangen på essensielle varer, og kvalt oljeproduksjonen og det private næringslivet, og dermed dramatisk forverret situasjonen for folk flest.

Nå truer USA med å tette et smutthull i sanksjonsregimet, som også vil minske tilgangen på diesel. Det vil gå direkte ut over strømproduksjon og transport av mat og livsviktige medisiner.

Vil du ha mer om Venezuela? Les denne: Et oljeeventyr uten lykkelig slutt (+)

På tross av konsekvensene har USA nektet å diskutere sanksjoner mens Maduro fremdeles sitter ved makten. Sannsynligheten for at man vil gjøre det midt i en valgkamp er liten. Norge bør likevel bruke de kanaler og kontakter man har for å knytte humanitær bistand opp mot sanksjonslettelse.

Dernest må man tenke nytt om hvordan å gjenreise demokratiet. Her må Norge tilbake til å forhandle innad i opposisjonen. Man må også bringe det sivile samfunnet på banen, og ikke bare de politiske partiene, som mange har mistet troen på. Støtte til et EU-initiativ for å utsette desembervalget er en start.

Så lenge Trump sitter ved makten, kan ikke Norge vente seg en hyllest fra USA som takk for innsatsen. Det beste man kan håpe på er et styrket omdømme som demokratiforkjemper og «regnværsvenn». Kanskje det på lengre sikt til og med begynner å snø.  

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Kommentar