Kommentar

Kvinners koronakatastrofe

Beskyttet av oljepenger og velferdsstat, er det lett å overse hvor brutalt pandemien har rammet medsøstre verden over.

Tegning: Siri Dokken
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Koronaen avslører hva som er viktig og uviktig i et samfunn, sies det igjen og igjen. Men mest av alt avslører pandemien at vi må ta gamle kamper om igjen, og igjen, og at de som var sårbare før pandemien er enda mer utsatte midt i den, og kommer til å lide lenge etter den.

Verden etter covid-19 kan fort bli som før. Bare litt verre. Særlig verre kan den bli for kvinner.

Les også: Høie: Den første vaksinen ventes i begynnelsen av 2021

Paradokset i at kvinner er særlig utsatte, er at pandemien samtidig har vist oss hvor avhengig samfunn er av kvinner når det oppstår krise. Ikke minst som førstelinje i helsetjenester. 70 prosent av verdens helsearbeidere er kvinner. Men også som førstelinje i hjemmene, i alt det ulønnede arbeidet som skjer der, og som særlig skjer der når samfunnet rundt stenger ned.

Alt dette er samfunnsbærende og helt essensielt for vår overlevelse, men i vårt økonomiske system likevel underbetalt, ikke-betalt, og ofte unntatt sosial status.

Hva var egentlig denne klappingen fra balkonger vi holdt på med?

Kvinners rettigheter og muligheter i verden har sakte, men sikkert sneket seg framover på mange områder. Men nå er det bråstopp, og i stedet rammes disse kampene av tilsvarende harde tilbakeslag, melder FNs kvinneorganisasjon. Stater verden over med koronapresset økonomi og hodet under vann har null interesse av å utvide kvinners retter og muligheter nå.

Det er rart hvordan halve befolkningers ydmyke krav om bare å få være likestilte med den andre halvparten, rett som det er blir en salderingspost, eller en «luksus» man avviser så fort annet anses viktigere.

Vi vet at covid-19 dreper brutalt, men vi vet samtidig mer om hvordan nedstengninger og sosiale tiltak også kan drepe. Dette er et levende dilemma for politikere både hjemme og ute.

FN melder for eksempel om hvordan seksuelle overgrep og vold mot kvinner er intensivert under måneder med pandemi. Når offentlige plasser ligger øde, eller man isoleres inne med overgriper, eller bor oppå hverandre, kanskje med sterk økonomisk uro og med null reisemuligheter i sikte, øker kvinnemishandling.

FN skriver også at virtuell trakassering mot kvinner i chatrom og på nett øker, fordi vi tilbringer mer pandemitid der.

Les også: «For de fleste er det motivasjonen som svikter»

Som en dobbel tragedie i det hele, er det nettopp helsepersonell på vei til jobb som er utsatte for overgrep utenfor hjemmet, når de alene må komme seg dit gjennom tidvis folketomme gater, til alle døgnets tider. Og som kollektivt reisende, er de i tillegg særlig utsatte for smitte.

I Frankrike, Singapore og Kypros har vold i hjemmet økt med 30 prosent så langt under pandemien, mens Argentina viser til 25 prosent. Martine Aurdal i Dagbladet skrev denne uka at «I Salten har krisesenteret stått tomt for første gang. På Kongsberg krisesenter er det ingen besøkende.

Til NRK sier daglig leder Anita Skullestad at de aldri før har hatt mindre pågang. Hun «synes det er skummelt og er kjempebekymret».

Hvorfor kvinner ikke melder fra eller ikke stikker av under pandemien, vet vi ikke nok om. Men når både det sosiale nettverket må holdes på avstand, når reisemuligheter utgår og når familieøkonomien er skjør, kan man forestille seg at terskelen høynes.

Kvinner har selv tatt mye av det ulønnede arbeidet hjemme, men det er også 8,5 millioner lavtlønnede kvinner verden over som gjør denne jobben i andres hjem, som hushjelper, nannys eller pleiere for de eldre. Særlig gjelder dette kvinner med flukt- eller innvandrerbakgrunn.

Ofte er dette den eneste måten kvinnen i arbeidsgiverfamilien selv kan jobbe, i samfunn uten barnehager eller annen velferd.

Les også: De har levd hele livet under diktatoren som nekter å gå av: – Vi stolte aldri på ham

Dermed blir medsøstre avhengige av hverandre på en lite heldig måte, og i krisetider trues begges yrkesaktivitet og inntekt. Denne uformelle delen av økonomien tilbyr ikke hushjelpene verken trygdeordninger eller sosiale rettigheter, og når arbeidsgiverne får dårligere råd, reduseres lønna, og færre kroner sendes hjem til egen familie, som er helt avhengige av mor eller søster for sin egen overlevelse.

Denne dominoeffekten av elendighet på tvers av klasse utenfor den formelle økonomien rammer kvinneliv mest.

Det er også flere kvinner enn menn som forsørger barn alene, det er flere kvinner enn menn som står i usikkert og uformelt arbeid enn menn, og derfor er det også færre kvinner enn menn med penger i sparebøssa. Når et økonomisk sjokk rammer, rammes kvinner mest privatøkonomisk, og de som rammes mest, er de som har minst fra før.

På tross av andre ulikheter: Norske kvinner har en ting felles med medsøstre i andre deler av verden – vi gjør mest av det ulønnede arbeidet.

Globalt sett gjør kvinner tre ganger så mye ulønnet arbeid som menn, og under pandemien har stengte skoler, sosial distanse og isolasjon, sammen med et overlesset helsevesen, dramatisk høynet kravene til kvinner hjemme. En Fafo-rapport fra april viser at også norske kvinner tok hovedansvaret for oppfølgingen av barnas skolearbeid, også hvis begge foreldrene hadde hjemmekontor. Erfaring fra tidligere pandemier viser at unge jenter i fattigere land dropper ut av skolen for å måtte hjelpe til hjemme, og at de aldri igjen vender tilbake til utdanning.

Det er alvorlig for minst en generasjon framover.

Det haster med å sette inn tiltak for kvinners rettigheter under korona. For kvinneaktivister er det lite annet å gjøre enn å brette opp ermene og ta gamle kamper om igjen og kjøre på med nye, mens man er i gang. Ingenting kommer gratis, annet enn kvinners innsats for andre menneskers liv, kan det se ut til.

Pandemiens dilemmaer mellom smittehindring på en side og sosiale tiltak på den andre, er akkurat der vi må tørre ta åpne medisinske og politiske debatter framover. Det kommer ikke til å bli enkelt, men det gjør det enklere å sette inn tiltak hvis vi er bevisste på hvem som trenger dem mest.

Mer fra: Kommentar