Kommentar

Borgerlønn og løsarbeid

Borgerlønn er et individualistisk svar på kollektive utfordringer.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen (i midten) ga i april kred til Foodora-syklistene som har bidratt til at mange restauranter har kunneholde hjulene i gang tross koronapandemien. For bare et år siden streiket syklistene for tariffavtale. Foto: Fredrik Hagen/NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Grunninntekt burde vært et LO-krav», skriver Sven Egil Omdal i Morgenbladet 14. august. Omdal har lest Financial Times, som nylig tok til orde for borgerlønn, og synes det er underlig at LO ikke er mer positive til ideen.

Han mener det kan skyldes at «sekretariatet har for liten kontakt med prekariatet».

Les også: En modell basert på konkurranse skaper i tillegg til vinnere, ulikhet og mange tapere og fattige

Ironisk nok er saken illustrert med et bilde av LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og to av streikelederne i app- og sykkelbudselskapet Foodora, som for et år siden streiket seg fram til tariffavtale. Selskapet er en del av den raskt framvoksende «plattform»- eller «gig»-økonomien, som i rekordtempo flere steder har redusert fast ansatte arbeidere til rettighetsløse løsarbeidere – det Omdal kaller et «prekariat».

I norsk fagbevegelse ser vi ikke denne nye delen av arbeiderklassen som noe adskilt fra resten av oss, og vi nekter å godta premisset om at den slags løsarbeid er kommet for å bli, bare fordi det er teknologisk mulig.

Vi forsøker å organisere nye grupper arbeidere, arbeidere som er frilansere, og som på papiret er «selvstendige».

Framfor å henvise dem til en løsarbeidertilværelse krever vi faste ansettelser der det er mulig, lager nye tariffavtaler for nye bransjer, og slåss for at også arbeidere som Foodora-budene skal ha medbestemmelse og innflytelse på jobben sin. Vi organiserer folk i bemanningsselskapene, uansett hvilket land de er fra, og har gjennomført flere politiske streiker for å sette en stopper for løsarbeiderkontraktene disse selskapene har holdt seg med.

Denne kampen kommer vi til å fortsette, både gjennom faglig organisering og politisk arbeid.

Å møte et mer prekært arbeidsliv med et krav om borgerlønn er en annen type strategi. Det innebærer å godta premisset om at arbeidslivet skal bli stadig mer usikkert for stadig flere, og at det beste vi kan gjøre er å tilpasse oss. Nettopp derfor har kravet om borgerlønn eller grunninntekt fått så stor støtte fra tech-selskapene i Silicon Valley, som de siste årene har stått i spissen for «uberfiseringen» av arbeidslivet.

Mark Zuckerberg, Elon Musk, Chris Hughes, Bill Gross og Sam Altman er bare en liten håndfull av de som har tatt til orde for borgerlønn som en løsning på problemene de selv har bidratt til å skape.

Sven Egil Omdal synes det er rart at LO er skeptiske til en idé Financial Times omfavner, og mener det skyldes at den britiske finansavisa har innsett at noe nytt har skjedd.

Les også:«Vi må vennligst ikke kjede og forstyrre ham i det viktige arbeidet»

Men det er ikke noe nytt at toneangivende krefter i Financial Times tar til orde for borgerlønn.

Allerede i 2006 skrev for eksempel FT-spaltisten Samuel Brittan artikkelen «A surprising case for a basic income», der han viste til at både Milton Friedman og nederlandske sosialdemokrater støttet ideen (sistnevnte har det som kjent ikke gått så bra med siden). På den lista kunne han den gang legge til libertarianeren Charles Murray fra American Enterprise Institute, som så borgerlønn som det nestbeste alternativet til hans overordnede mål om å fjerne alle velferdstilbud.

Charles Murray foreslo en flat årslønn på 10.000 dollar til alle amerikanske borgere over 21 år, for å bidra til å «gjenreise arbeidsetikken og tradisjonelle verdier». Finansieringen skulle komme ved å fjerne alle trygder, inkludert Medicare og statlige pensjoner. I stedet skulle den enkelte investere deler av borgerlønna si i pensjonsfond.

I tillegg skulle 3000 dollar trekkes fra i en obligatorisk, privat helseforsikring.

Mange av de som tar til orde for borgerlønn deler denne individualistiske og liberalistiske begrunnelsen: Slank staten, overlat styringen til den enkelte, gi hver og en noen smuler som sikrer deres overlevelse, og la dem konkurrere med hverandre om småjobbene teknologiselskapene formidler gjennom sine plattformer. Resten tar algoritmene og de frie markedskreftene seg av.

Andre tilhengere av borgerlønn har selvsagt langt edlere grunner til å støtte ideen, deriblant Omdal selv. Mange peker på helt reelle svakheter ved dagens velferdsregimer, og kritiserer blant annet rigide kontrollmekanismer og det altfor mange opplever som en grunnleggende mangel på tillit, verdighet og respekt. Dette er etter mitt syn et av borgerlønn-tilhengernes sterkeste argumenter. Men er det noen grunn til å hive barnet ut med badevannet?

Les også: Grunninntekt til alle: – En praktisk, ubyråkratisk løsning

Å erstatte dagens trygdeordninger med en flat sum vil trolig bety et svekket sikkerhetsnett og tilbud til de som trenger det mest, og gjøre det enda enklere for samfunnet å tenke slik det er tendenser til i dag – at dette er folk i et «utenforskap», som «vi» ikke skylder noe utover den summen de får.

I en situasjon der svært mange fortsatt ikke har mottatt dagpengene de har krav på, herunder mange av LOs medlemmer, kan dette kanskje virke som et søkt argument.

Men er det så sikkert at oppsagte eller permitterte polske bygningsarbeidere hadde opplevd adgangen til en norsk borgerlønn noe enklere enn de nå opplever å få behandlet søknadene sine om dagpenger, midt i en historisk pandemi? For mange av de som nå sliter med å få endene til å møtes, melder nok også spørsmålet seg: Er en flat sum fordelt på alle, enten de har jobb eller ikke, den beste måten å bruke fellesskapets midler på?

Og hvor mye vil de i realiteten gå ned i inntekt, sammenlignet med dagens trygdeytelser?

I tillegg til slike konkrete problemer mener jeg borgerlønn-tilhengerne også har et problem av mer prinsipiell art. Det handler om hvordan man mener fellesskapets midler best forvaltes. Er det gjennom politiske vedtak og prioriteringer, eller gjennom den enkeltes atferd på markedet?

Borgerlønn er en individualistisk løsning på kollektive problemer, med en logikk ikke helt ulik det gamle Frp-forslaget om å dele ut oljefondet til hver og en av oss. Det høres kanskje forlokkende ut, i alle fall om du er blakk, men problemet er at vi ikke kan kjøpe oss en god fellesskole, bra infrastruktur, et trygt helsevesen eller en fungerende kollektivtrafikk gjennom individuell kjøpekraft.

Slikt krever politiske fellesskap, og politiske strategier som samler framfor å splitte oss.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Jonas Bals

Jonas Bals

Rådgiver i LO