Hva kan vi vente av Biden?

I 1999 spurte den kinesiske utenriksministeren sin amerikanske kollega Madelaine Albright: Hvis du skulle karakterisere amerikansk utenrikspolitikk i ett ord, hva ville du si? Albright svarte «lederskap». Da hun returnerte spørsmålet sa kineseren «partnerskap».

Albrights svar var treffende for sin tid. USA bestemte kjørereglene I internasjonal politikk som aldri før, for etter den kalde krigen var amerikanerne alene konge på haugen. Ingen kunne sette seg opp mot dem uten å risikere represalier. Derfor anerkjente ikke USA interessesfærer – andre makters ønske om å dominere sine nærområder – lenger.

I en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs siterer Graham Allison ved Harvard-universitetet utenriksministrene Condoleezza Rice, Hillary Clinton og John Kerry på dette, og tilføyer at begrepet likevel ikke var foreldet. For det nye ved årtusenskiftet var at det bare var én interessesfære på kloden, nemlig den amerikanske.

I samme nummer av Foreign Affairs sier presidentkandidat Joe Biden at han vil gjenopplive den liberale internasjonalismen etter fire år med Donald Trump, som abdiserte. USA bygde den opp og ledet den i 70 år, og Biden mener at hvis ikke han gjør det vil enten en annen makt med andre fortegn overta lederskapet eller så vil ingen gjøre det, og kaos følge.

Les mer om Joe Biden: – Folk ser seg selv i Joe Biden (+)

Bidens oppskrift starter på hjemmebane. Han vil reparere det amerikanske demokratiet i samarbeid med allierte land. For å lede må USA framstå som et kollektiv tuftet på demokratiske verdier og god demokratisk praksis.

Det er en gigantiske oppgave i et land hvor polariseringen er sterkere enn noen gang, tilliten til styrende organer er på et lavmål, og holdningene til sant og usant er lemfeldig. Men ambisjonen klinger godt i allierte ører, og i sitt første år som president vil han invitere til et internasjonalt toppmøte for demokrati. Han vil ikke inngå nye handelsavtaler før han har satt sitt hus i bedre skikk, og varsler en klar front mot proteksjonisme.

Biden vil føre en utenrikspolitikk for middelklassen. For å vinne fram i den økonomiske konkurransen med kinesere og andre må dette segmentet i det amerikanske samfunnet utvides og styrkes gjennom økt innsats i utdannning, infrastruktur, forskning og utvikling. Middelklassen er dessuten viktig i gjenreisningen av demokratiet. Det er lite fokus på de enorme ulikhetene, og ingen på de vanskeligst stilte. Det forsvant med Bernie Sanders.

Graham Allison stiller lederskapsambisjonene i et skarpt realpolitisk lys. Målt etter kjøpekraft (purchasing power parity, ppp), som både Det internasjonale pengefondet IMF og CIA bruker for å sammenligne nasjonale økonomier, har den kinesiske økonomien vokst fra 20 prosent av USAs i 1991 til 120 prosent i dag. (Hvis vekselkurser legges til grunn er den kinesiske økonomien 70 prosent av den amerikanske).

Den amerikanske militære overlegenheten er fortsatt et hardt faktum, men minskende. For 25 år siden var det kinesiske forsvarsbudsjettet 4 prosent av det amerikanske. Nå er det 1/3 og på vei mot paritet, men Biden understreker at USA fortsatt er militært overlegent og skal være det også i framtida. Presidentkandidater må sverge på dette for å bli tatt seriøst.  

Leste du denne? Nordmann i USA: – Uaktuelt å sende barna fysisk på skolen (+)

Kina styrker seg i Øst-Asia. Graham Allison ved Harvard mener Sør-Kinahavet etter hvert blir mer som det Karibiske Hav enn som Middelhavet. Kinas naboer vil forholde seg til Beijing som latin-amerikanerne forholder seg til Washington, og etter hvert som Russlands nære utland tilpasser seg Kreml må Ukraina forsone seg med tapet av Krim. Det er flere stormakter enn før, men det meste dreier seg om forholdet mellom USA og Kina. Eurasia er arenaen. Kina har investert over 1300 milliarder dollar i Silkeveiprosjektet. Da USAs utenriksminister Mike Pompeo tok til orde for å danne motvekt, hostet USA opp skarve 113 millioner. Tallenes tale er tydelig.

Det realpolitiske grunnlaget for Bidens ambisjoner er derfor begrenset og minskende. Men han kan score på sitt demokratiprogram, for det kinesiske styresettet har liten appell. Kina forsvarer det med nebb og klør, men har ikke gjort det til noen eksportvare. De står på statenes rett til å velge sin egen styreform og FN-Paktens bestemmelse om ikke-innblanding i indre anliggender. Det gir dem lettere innpass i andre land, men etterlater samtidig et ideologisk rom som et revitalisert USA kan utnytte.

Biden vil gjenreise den miljøpolitiske profilen som Trump reverserte. Han vil tilbake til Paris-avtalen med det samme. Han vil åpne USAs grenser igjen og foplikter seg til å ta imot minst 125.000 flyktninger årlig. Alle deler av administrasjonen skal medvirke til å styrke kvinners stilling rundt om i verden. Kampen mot korrupsjon og pandemier skal forsterkes.

Bidens liberale program og Allisons realpolitiske utsyn møtes i vektleggingen av alliansenes rolle. Men Allison anbefaler noen stress-tester. Hvis Taiwan erklærer uavhengighet og Kina tyr til til militær makt, vil USA gå til krig mot Kina? Hvis russiske arbeidere i Rigas skipsverft gjør opprør og Russland reagerer på Latvias maktbruk med å ta kontroll over en del av landet, vil NATO umiddelbart aktivere sin sikkerhetsgaranti?

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Biden vil være tøff mot Kina og mobilisere allierte og partnere i kampen. Samtidig vil han samarbeide med kineserne om klima, ikke-spredning av atomvåpen og globale helseutfordringer. Begge er positive til multilateralt samarbeid. Som visepresident førte han klar tale om interessekonflikten mellom dem og kineserne verdsatte det.

Spørsmålet her som i så mange andre sammenhenger er om han greier å komme seg opp av den hengemyra Trump etterlater. Spørsmålet er også om han greier å fri seg fra utdaterte forestillinger. For som Henry Kissinger en gang sa kan Trump være «en sånn figur som dukker opp i historiens løp og markerer slutten på en æra».

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.