Kommentar

Sikkerhet i nord er sikkerhet for alle

Stormaktposisjoneringen i nord og Arktis tiltar. Det understreker Nord-Norges avgjørende strategiske plassering, for oss alle.

Til høsten skal Langtidsplanen for Forsvaret behandles i Stortinget, Samfunnssikkerhetsmeldingen kommer og regjeringen skal legge frem en ny Stortingsmelding om nordområdene. Arbeiderpartiet har nedsatt et eget nordområdeutvalg som skal legge frem sin rapport nesten samtidig.

Det er med andre ord duket for en rekke viktige politiske debatter om sikkerhet og nordområdene i tida som kommer.

De siste årene har stormaktsposisjoneringen i nord tiltatt, og USA, Storbritannia, EU, Kina og Russland har alle kommet med egne oppdaterte strategier for Arktis. Det understreker Nord-Norges geostrategiske plassering med hovedarsenalet for Russlands militære slagevne og endestasjon for Kinas «arktiske silkevei» i bakgården.

Les også om den nye forsvarssjefen: «Det hjelper selvfølgelig å ha krigskors med sverd, men det er ikke det viktigste»

Gjenetableringen av den amerikanske andre flåten ansvarlig for Nord-Atlanteren, bidrar også til økt alliert tilstedeværelse og øving i nord, noe vi blant annet så eksempel på i mai da amerikanske og britiske skip utførte maritime sikkerhetsoperasjoner i Barentshavet, uten at Norge var med.

USA ønsker også å bygge opp kraftigere isbryterkapasiteter, og har blitt svært opptatt av russiske framstøt for å kontrollere mer av skipsfarten langs Nordishavet. De siste månedene har vi derfor sett en tiltakende amerikansk tilstedeværelse med offensive bombefly i Norskehavet og det høye nord. Tilsvarende har Russland de siste årene drevet stadig mer langtrekkende flyvninger og seilinger i Norskehavet og sørover mot det europeiske kontinentet.

Konsekvensen av dette er høyere konfliktnivå, hardere retorikk mellom stater, GPS-jamming i nord, økt utenlandsk etterretning på norsk jord og annen økt militær aktivitet i våre nærområder. Det er også bekymring for at situasjonen kan virke destabiliserende både innenrikspolitisk og internasjonalt.

Nord-Norge er med andre ord ekstra utsatt for press og er i en sårbar posisjon, også for ekstern påvirkning. Samtidig vokser konfliktlinjen mellom sentrum og periferi, interessemotsetninger har blitt steilere og tillitsslitasjen mellom folk i nord og myndigheter i sør har blitt større. Dette gir økt nasjonal sårbarhet.

Les også: Polarforsker advarer: – Et oljeutslipp her vil være katastrofalt (+)

I mars 2018 lanserte forsvarsminister Frank Bakke-Jensen et nytt slagord for norsk forsvarspolitikk:«Norge er NATO i nord». I sitt forslag til ny langtidsplan for Forsvaret snakker regjeringen igjen om beroligelse og vektlegger i større grad at Norge skal virke stabilitetsfremmende i nord.

Kanskje føler norske politikere at den allierte tilstedeværelsen har blitt for offensiv? I så fall er det en klok og nødvendig balansepolitikk som fordrer gode helhetlige strategier, både på det militære fellesoperative plan, men også vis á vis det sivile samfunn og nord-norsk næringsliv. Ikke minst krever det at Norge bevarer så mye handlingsrom og suverenitet som mulig i våre nærområder.

Les mer: Hard kritikk av regjeringens nye plan: – Hovedproblemet er at det er for få folk

Når regjeringen legger opp til en langtidsplan som er så langt fra det Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen foreslo i sitt fagmilitære råd, er det betimelig å spørre om de uttalte målsetningene faktisk er gjennomførbare. Snarere ser det ut til at det er lite villighet fra politisk hold til å gjøre de nødvendige investeringene. Tendensene viser så langt at vi blir stadig mer avhengige av alliert støtte i nord, noe som provoserer vår nabo i øst og gjør oppgaven med å berolige vanskeligere.

Russland er ikke interessert i at andre stormakter skal ta opp kampen om dominans i deres kjerneområder, og kommer sannsynligvis til å gå langt i å beskytte sine strategiske interesser i og rundt Kola-halvøya. De siste årene har vi sett en stor modernisering av russiske militære kapasiteter. Dette er for å sikre «bastionene». Det blir imidlertid også brukt slik at de kan benytte styrker der de ellers har interesser og for å avskrekke og utfordre NATO. Den russiske moderniseringen oppfattes som truende i europeiske hovedsteder og Washington.

Økt alliert øving og tilstedeværelse tjener formålet om å avskrekke Russland. Men med mindre vi faktisk er NATO i nord og utøver god suverenitetshevdelse i og rundt eget territorium, gir vi andre stormakter mer manøvreringsrom og sannsynligheten for utilsiktede kriser kan bli større.

Les også: Usikkerhet om framtida da NATO fylte 70 (+)

Den tidligere amerikanske ambassadøren til Norge, nå nyutnevnt amerikansk marineminister Kenneth Braithwaite, hadde følgende uttalelse i en høring nylig: «Kina erkjenner nå viktigheten av Kirkenes, som sikrer et vestlig endepunkt for den nordlige sjørute, og de er der oppe og forsøker -igjen- å få folket i Nord-Norge på sin side.»

Slike uttalelser kan være uheldige, fordi de impliserer at folk i nord blir lurt og kan misbrukes. Videre kan slike uttalelser bidra til å øke splittelsene mellom myndigheter i sør, som gjerne vil holde seg inne med sin nærmeste allierte i NATO, og befolkningen i nord. Slik sett kan både kinesiske, russiske og amerikanske påvirkningsforsøk bidra til større splittelser også innenrikspolitisk.

Dette er en av grunnene til at konstruktive og åpne debatter om disse temaene framover blir så viktig. Når vi havner i skvis mellom stormaktene er det essensielt å konsolidere og styrke den nasjonale sikkerhets- og samfunnsforståelsen sett både fra nord og fra sør, mellom politikere fra forskjellige fløyer - og sikre at ledende politikere er opptatt av, og skjønner, dynamikken.

Det er ikke gitt at utenriks- og sikkerhetspolitikk står fremst når det kommer til politiske dragkamper. Med økt og gjensidig forståelse mellom folk i nord og sør og med flere politikere engasjert på dette feltet kan vi unngå unødvendige misforståelser når den videre kursen for totalforsvaret skal stakes ut.

Det er med dette som bakteppe at de lange linjene om videreutvikling av nordområdene både sivilt, militært og økonomisk, skal debatteres til høsten. 

Det er for få journalister som i dag dekker sikkerhetspolitikk, og de overordnede analysene havner fort i skyggen av symbolpolitikk og enkeltsaker. Problemstillingene i de ulike meldingene som skal legges frem og behandles, er uløselig knyttet sammen og har potensielt store konsekvenser for landets sikkerhet og fremtid.

Det er derfor essensielt å ha et overordnet perspektiv for å muliggjøre brede forlik og forutsigbarhet i arbeidet knyttet til nordområdene.

Ettersom de fleste likevel skal tilbringe ferien sin i Norge i sommer vil jeg anbefale alle generelt, og journalister spesielt, om å avlegge Nord-Norge et besøk. Det meste er nord.  

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen