Kommentar

Uniform i reform

Å møte morgendagens kriminalitet hjelper lite når man ikke møter dagens.

Jeg er politimester Bastian og er en vennlig mann, for det syns jeg man skal være hvis man kan. Og jeg går omkring og passer på at alle har det bra, for det synes jeg at alle skulle ha.

Thorbjørn Egner sa det så enkelt i visa.

En vennlig mann som skal passe på at alle har det bra. Alle er enige om det. Men når møtte du siste en vennlig mann i uniform? Eller uvennlig, for den saks skyld.

Jeg liker politiet. De fleste av oss gjør faktisk det. Vi har stor tillit til dem, og de er symboler på trygghet.

Les også: Bestialsk kattedrap i Oslo opprører nabolaget – stukket med grillspyd 50 ganger

Dessverre kan jeg ikke huske å ha sett en politimann på svært lang tid. Ikke gående, ikke syklende, ikke ridende. Ennå sommeren i byen har vært svært hektisk for våre venner i uniform med store ansamlinger av brakkesjuke, koronaleie folk, som i godværet har tatt seg noen øl for mye og glemt at barn gjerne legger seg klokka ti.

Jeg ser oftere politihelikopteret som henger over Oslo sentrum, som en stadig påminnelse om at byen av noen ses på som en slags Gotham City, enn jeg ser en lovens mann på gata. Politibiler ser jeg også rimelig ofte nå om sommeren. Men jeg ser aldri at noen stiger ut.

De sklir navn- og ansiktsløse gjennom gatene i sine store biler med sota ruter. Utenfor storbyen er de et enda sjeldnere syn, meldes det om.

Min historie er anekdotisk. Men opplevelsen bekreftes av alle jeg snakker med i området. Koronaen har skapt flere møter mellom folk, faktisk. Folk er mer hjemme. Følger bedre med i nærmiljøet sitt. Det har vært en heftig sommer så langt. Masse folk, fyll, bråk, vold og støy. Dopsalg og råkjøring.

Mange har gitt opp å ringe politiet på grunn av husbråk og fest. Nummer til politi er byttet ut med nummer til nattevakten i Bymiljøetaten. Som sender et privat sikkerhetsselskap. Hvis de har tid. Dette ønsker regjeringa mer av.

Opplevelsen bekreftes i den siste evalueringsrapporten fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring som kom i mai. Der står det svart på hvitt: «Selv om innbyggernes tillit til politiet fortsatt er høy, er både innbyggere og mange politiansatte på grunnplanet bekymret for tilgjengelighet og tilstedeværelse lokalt».

Folk savner Bastian. Eller en annen vennlig mann. Eller kanskje aller helst en kvinne. En som kjenner gatene og ungdommene våre, og de mest sårbare av oss.

De som jobber sammen med politiet om rus- og kriminalitetsforebygging i kommunene, er fortsatt svært kritiske til reformen. Rådmenn og kommunedirektører også.

Det overrasker jo ikke når politi jeg snakker med melder om at over en tredjedel av henvendelsene fra publikum en hektisk sommerkveld må avvises.

Ikke fordi det ikke vurderes som politisaker, men fordi det ikke er kapasitet. Politiet kommer ikke når man ringer. Hva gjør det med tilliten over tid?

«Nærpolitireformen» fikk sitt navn av Erna Solbergs spinndoktor Sigbjørn Aanes.

Les også: «Politiet har blitt dårligere på alle måter. Hvorfor skal vi gjenskape dette i Oslo?»

Det kan ha vært på nachspiel, det forteller ikke historien. Men det var hans idé. I dag selger han PR-råd i First House. Det er et bunnivå i norsk forvaltning. Et åpenbart og avslørende forsøk på å lure i folk en reform som i realiteten betyr det stikk motsatte. Det er nytale.

På Høyres vakt er 115 lensmannskontor nå lagt ned og folk opplever at politiet er forsvunnet fra gatene. På tirsdag innrømmet justisminister Monica Mæland (H) og statsministeren at reformen ikke har vært så god som de hadde ønsket. Det åpnes ironisk opp for mer nærpoliti i samarbeid med kommunene som løsning på «nærpolitireformens» feil.

«Regjeringen ønsker en mer mobil og fleksibel tjenestestedsstruktur», heter det i retretten, i en ny stortingsmelding som skal korrigere kursen.

Forledelsen fortsetter likevel. Regjeringen presiserer at målet om to politifolk per 1000 innbyggere ligger fast.

Tallet ser bra ut i excel-arkene polititoppene kan vise politikerne. Men dette er et tall mange politifolk fnyser av. For hva sier det om opplevd trygghet, om publikums møte med politiet?

Sannsynligvis ingenting. To per 1000 høres flott ut. Det betyr masse politifolk, men når man bygger store, sentrale fagmiljøer og samtidig kutter lokalt i sivile støttefunksjoner og fyller opp med uniformskledde, blir det ikke flere i aktiv tjeneste eller i reell beredskap. Og hva skjer med rettssikkerheten når operativt gatepoliti under tidspress også skal etterforske hverdagskriminaliteten? Riksadvokaten er langt fra fornøyd med saksbehandlingstid og oppklaringsprosent.

To per 1000 klinger godt. Tallet én politibil per 150.000 mennesker, ikke fullt så godt. Men det er én av politivirkelighetene i Norge en vanlig kveld.

Les også: Politimeldingen: – Jeg tror regjeringen rett og slett ikke forstår virkeligheten der ute

Regjeringas velkomne snuoperasjon kommer kanskje for seint for Oslo som nå er i ferd med å legge ned to av byens fem politistasjoner. Selv om nettopp forebygging skal være hovedstrategi for politiet. Lokalpolitikerne i de aktuelle bydelene i øst er oppgitt og fortvila.

De er ikke engang spurt, og nå frykter de at politiets fysiske fravær vil føre til en hjemme-alene-stemning i områder som fra før har store utfordringer: «Erfaring tilsier at der politiet og storsamfunnet trekker seg ut, fyller andre aktører, for eksempel kriminelle, tomrommet», skriver de tre bydelsutvalgene i en felles, tverrpolitisk uttalelse.

«Det må ikke få skje», legger de til.

Er det virkelig et knyttnevepoliti vi vil ha? En framtid med uniformerte folk med solbriller som slår hardt og brutalt når det smeller, og bare da? Som da politiet i Oslo rykket ut med 17 politibiler og helikopter etter bråk mellom noen ungdommer i fjor sommer.

Seksjonssjefen i barne- og ungdomstjenesten uttalte seg svært kritisk om politiets opptreden, som han hevdet bidro til en eskalering av situasjonen: «Ungdommen hadde en opplevelse av at politiet ikke var ute etter dialog», sa han.

Dette er en utvikling det er alle grunner til å arrestere. Men lar den seg reformere?

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen