Senterpartiet er i hundre

Med Trygve Slagsvold Vedum som leder, har Sp klart å løfte seg. Partiet kan nå notere målinger på 14 prosent. Etter en opprivende intern konflikt gjorde Sp et historisk dårlig valg i 2013. Partiet fikk da bare 5,5 prosent, og på et ekstraordinært landsmøte i april 2014 ble Vedum valgt til ny partileder.

Siden den gang har pilene pekt rakt oppover – både på målinger, i valg og i antall medlemmer.

Senterpartiet har en broket historie. Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norsk Landmandsforbund 19. juni 1920 og tok raskt navnet Bondepartiet. Partiet brøt etter hvert de formelle båndene til Bondelaget og skiftet i 1959 navn til Senterpartiet. Partiet har en brun fortid med en nasjonalistisk fløy som på 30-tallet hadde sympati for fascismen og nazismen.

Men det er historie.

Mer interessant i dag er at partiet i 1935 inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet. Det ledet til at Ap-mannen Johan Nygaardsvold ble statsminister, og at det ble ført en aktiv motkonjunkturpolitikk for gjenreisning av landet. Ap hadde i 1933 hatt suksess med slagordene «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand».

Det nye samarbeidet mellom arbeidere og bønder satt imidlertid langt inne i begge partiene, for dype klassemotsetninger var en del av det historiske bakteppet.

Men etter andre verdenskrig var Sp igjen solid tilbake på den gamle siden i politikken.

I 1965 ble Gerhardsen-epoken avløst av en borgerlig regjering med Senterpartiets Per Borten som statsminister. Men våren 1971 ble det regjeringskrise. Den såkalte lekkasjesaken var den utløsende årsaken, men i realiteten lå EF-saken under som en bombe. Og dette brukte Senterpartiet til sin fordel, og partiet gjorde det derfor godt ved stortingsvalget i 1973.

Neste gang Europa ble en varm potet, sørget strategene i Senterpartiet for å utnytte situasjonen enda bedre til egen fordel.

Da partiet gikk med i den borgerlige Syse-regjeringen ble det nemlig lagt inn en selvmordsparagraf knyttet til EU-forhold. Paragrafen ble brukt, og det ble nok en gang krise på denne saken. Høyres Jan P. Syse ble avløst av Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland som statsminister. Dette ble i realiteten Senterpartiets brudd med Høyre.

«Det står ikke i stein at Sp for alltid skal bli på rødgrønn side», hevder lederen i den liberale tankesmien Civita, Kristin Clemet. Mulig det, men da er i tilfelle tidshorisonten svært lang. Riktignok er Sp-folkene en pragmatisk gjeng, men den politiske avstanden til Høyre har økt betydelig siden Clemet satt i Syses regjering.

Det hører med til det politiske bildet at Senterpartiet har deltatt i to sentrumsregjeringer sammen med KrF og Venstre.

Dette er mer som parenteser å regne, for både Korvald-regjeringen og Bondeviks første regjering ble til «takket være» at Ap-statsministrene Bratteli og Jagland selv kastet kortene.

Senterpartiets største glansperioder kan altså knyttes til EF/EU-saken. Men her har det blitt opp som en løve og ned som en skinnfell. Oppslutningen i valg falt hver gang saken ikke lenger var brennaktuell. Ved valget i 1993 fikk Sp rekordhøye 16,7 prosent og ble det nest største partiet på Stortinget. Fire år senere var oppslutningen halvert.

Men nå er Senterpartiet tydeligvis i en mye bedre situasjon.

EU-saken er lite aktuell, og likevel står Senterpartiet sterkt. Vedum & co har klart å løfte fram en stor bredde av saker som appellerer. Stikkordet er nærhet til folk flest. Nei til sentralisering og sammenslåing. Senterpartiet er den fremste kritikeren av politireformen. Nei til å slå sammen kommuner og fylker er en annen sak som slår an. Vedum bruker også Oslo-eliten som skyteskive for på den måten å løfte seg som distriktenes talsmann.

Et drøyt år før stortingsvalget i 2021 forteller meningsmålingene oss at det kan gå mot regjeringsskifte.

Erna Solberg må i tilfelle overlate statsministerkontoret til Ap-leder Jonas Gahr Støre. Spørsmålet er bare hva slags regjering landet da får. Det synes foreløpig ganske uklart. Støre holder kortene tett til brystet. Han nøyer seg med å si at Ap har gode erfaringer med å regjere sammen med Sp og SV. Disse tre partiene var jo med i Stoltenbergs rødgrønne regjering i åtte år.

Sp-leder Vedum svarer at Sp vil ha en Sp/Ap-basert regjering, men han utelukker ikke å ta SV med på laget.

Vedum er samtidig krystallklar på at det er uaktuelt å regjere på Miljøpartiet De Grønnes eller Rødts nåde dersom disse partiene kommer på vippen. MDG og Sp er som gårdshund og huskatt. Det er umulig for disse to å være i samme politiske bås.

Et flertall av Ap, Sp og SV er innen rekkevidde. Senterpartiet er nøkkelen til regjeringskontorene, for det er i første rekke Sp som trekker velgere over den politiske midtstreken. Med rødgrønne øyne er det slik sett god grunn til å ønske jubilanten lykke til.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.