Kappløpet for å dominere det nye Midtøsten

Få regioner har vært så preget av konflikter i det 20. århundret som Midtøsten.

Men politisk var området mer stabilt enn de fleste, og ikke-demokratiske konger og presidenter kunne styre i 20, 30 eller 40 år om gangen.

Listen av land med ledere som satt nærmest på livstid inkluderte Libya, Egypt, Sudan, Tunisia, Syria, Marokko, Jordan, Saudi-Arabia, Iran og Irak. Opposisjonen ble undertrykket med hard hånd, men politisk stabile var de.

Ikke nå lenger. Etter at Libyas sterke mann Muammar Gaddafi ble drept i 2011, oppsto et politisk vakuum som det ennå kjempes om å fylle. Først ble tomrommet fylt av lokale militser. Store gassforekomster i Middelhavet utenfor Libya tiltrakk så internasjonale aktører, spesielt Tyrkia og Russland.

Les også: Kriger er ikke lenger som før

Nå bomber tyrkiske fly mål i fjerne Libya, en distanse som tilsvarer avstanden fra Oslo til Milano. President Recep Tayyip Erdogan har for lengst skrinlagt sin tidligere utenrikspolitikk som snakket om «null problemer med naboene». I stedet har Tyrkia nå styrker i Syria, Qatar, Libya, Irak, i tillegg til det tyrkisk-kypriotiske Nord-Kypros.

Dette er en stor endring i Tyrkias tradisjonelle rolle. Etter at det osmanske riket falt på tampen av første verdenskrig, var Tyrkias utenrikspolitikk mindre ambisiøs, internt var det nok å vie oppmerksomheten til – det kunne gå fra militærkupp til militærkupp. Men nå snakker man om et ny-osmansk Tyrkia.

Iran, derimot, innledet sin imperialistiske utenrikspolitikk allerede på 1980-tallet, kort tid etter revolusjonen til Ayatollah Khomeini. Sjia-muslimske Iran søkte raskt innflytelse spesielt i arabiske land med større sjiamuslimske minoriteter, som Libanon og for eksempel ikke-arabiske Pakistan.

Men det skulle bli USA som åpnet Irans porter til en regional stormaktsrolle. Da USA veltet Saddam Hussein i Irak i 2003, oppsto tomrommet der, og Iran kunne rulle vestover inn i den arabiske verdenen. Irak var ikke lenger en buffer. I dag er Iran blitt en hegemonisk makt i Irak, Syria, Jemen og Libanon, og utøver bred innflytelse for eksempel i Gaza.

Men Irans ekspansjon ble møtt med bredt sinne i det sunniarabiske Midtøsten, og skapte en motpol, ledet av Saudi-Arabia. Riyadh er nå involvert i konflikter i Jemen, Syria, Libanon og Irak. Og vel så oppsiktsvekkende, ikke-arabiske Israel er del av denne arabiske alliansen siden Iran er deres felles fiende.

Resultatet er at det nå er tre allianser, ingen av dem demokratiske, som kappes om kontrollen over Midtøsten. Før var det Vestens tilstedeværelse som rotet til forholdene. Nå er det lokale faktorer som dominerer. Stormakten USA er for eksempel i stedet på vei ut av Midtøsten, noe som har skapt nok et rush for å fylle tomrommet etter dem.

Israel, på sin side, benytter denne anledningen til å ta så store deler av Vestbredden som mulig, opp til 30 prosent av området er planlagt annektert.

Les også: – 30-40 år med systematisk korrupsjon har bragt oss dit vi er i dag. Økonomien har kollapset

Ifølge Imad Salamey, en libanesisk statsviter, blir situasjonen i Midtøsten forverret av nettopp den globale verdensøkonomien, som etterlater gjeldstunge land i grus.

Fattigdommen sprer seg i store deler av Midtøsten mens middelklassen forsvinner. Men samtidig som de tre lokale ikke-demokratiske alliansene kappes om makten, ser en også at vanlige folk, en grasrot, forsøker å bryte gjennom for å bestemme sin egen framtid. Den arabiske våren gjør seg fremdeles gjeldende, ledere vet at de ikke lenger sitter sikkert. Spesielt i Libanon og Irak holder folk det gående, ofte i kamp med krefter, inkludert militærallianser og undertrykkende statsapparat, som er langt sterkere enn dem selv.

Beirut-baserte Diana Moukalled, en av den arabiske verdenens store journalister, mener Midtøsten er inne i en avgjørende periode der det ikke lenger handler om håp, men om liv og død.

– Vi går gjennom en periode som for meg er verre enn en krig. Vi ser forsøk på å undertrykke oss, å hindre oss i å kunne uttrykke oss. Dette er en lang kamp som ikke vil være over med det første. Å gi opp er ikke engang et alternativ.

Les også: Forverrede levekår fører til nye demonstrasjoner i Syria