Kommentar

Homo bolicus

AGENDA PÅ MANDAG: «Vi har kjøpt hus!». Fredag 3.april tikket meldingen inn fra en god venninne. Huset var fint – og dyrt. Hun var glad og fornøyd. Jeg tenkte hun hadde gått fra vettet.

Det stadige snakket om hvor viktig og lur investering boligen er, gjør at vi luller oss i en virkelighet der boligkrakk eller gjeldskrise blir fjerne utopier som aldri vil rammer oss, skriver Hannah Gitmark. Illustrasjonsfoto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Huskjøpet skjedde tre uker e.k – etter korona. Landet vårt er midt i den største økonomiske nedgangen i fredstid. 321.600 mennesker står delvis eller helt utenfor arbeidslivet. Det har lenge vært forbud mot å samles mer enn 50 personer og vi kan ikke reise dit vi vil.

Kort sagt: vi har i tre måneder levd i et land snudd på hodet, med enorme konsekvenser, både sosiale og økonomiske. Det ser vi overalt i det norske samfunnet.

Det vil si, nesten overalt. For min venninnes påfølgende boligsalg av leiligheten som var blitt for trang for en liten familie, gikk også helt fint for seg. I det norske boligmarkedet er det som om korona aldri kom. Man må kikke med lupe på norsk boligprisstatistikk for å finne spor av pandemien.

I mai hadde vi den sterkeste oppgangen i boligmarkedet i boligprisstatistikkens historie.

Les også: En gang var Oslo blant verdens dyreste byer å bo i – nå har byen rast på lista

Hvordan er det mulig? Det er flere grunner til det. For det første var meglerbransjen raske til å snu seg rundt og tilby smitte-sikre privatvisninger. Enda viktigere var Norges Banks historiske rentekutt. De som er blitt hardest rammet av korona er dem med lave inntekter. En del av dem eier ikke bolig, og har ikke planer om å kjøpe en i nær framtid.

For oss andre, som har jobb og huslån, gjorde rentekuttet at vi kom bedre ut økonomisk etter enn før covid-19. Vi har fått økt kjøpekraft i boligmarkedet.

Men kan det også være noe annet? Hva er det som gjør at vi ikke blir mer økonomisk forsiktige i en ekstremt uoversiktlig situasjon, der ingen vet utfallet på lang sikt? Hva gjør at vi ikke utsetter planlagte kjøp og salg av vårt primære formuesobjekt – boligen? En del av svaret ligger i skjæringspunktet mellom norsk kultur, historie og politikk.

Helt siden 2. verdenskrig kan norsk boligpolitikk i all hovedsak oppsummeres i en setning: Vi skal eie vår egen bolig.

Dette er blitt en sentral del av norsk kultur. Hvordan ble det slik? Et viktig vendepunkt fant sted under krigsårene, på Grini. Der satt arkitekt Carsten Boysen, som hadde løftet boligsaken i mellomkrigsårene, og Martin Strandli, en av Obos’ grunnleggere. Mens Einar Gerhardsen tok seg av det framtidige Norges helhetlige politiske kurs, ble boligspørsmålet løftet gjennom studiegrupper og diskusjoner ledet av Strandli og Boysen.

Ideen om at hver nordmann skulle eie sin egen bolig, som senere ble et aksiom for etterkrigstidens boligpolitikk, ble finpusset her.

Den politiske satsingen på eierlinja fikk etter hvert en selvforsterkende effekt. I dag er det utvilsomt lurt å eie og også investere, det vil si legge eventuelt ekstra penger i boligen, framfor i andre spareformer. Eierlinja har mye for seg. Imidlertid står den også i veien for nødvendige, smarte og bærekraftige grep vi burde tatt for lengst, som kunne hjulpet flere inn på boligmarkedet og gjort noe med den finansielle ustabiliteten dagens boligmarked medfører.

I dag topper vi nemlig den ikke spesielt hyggelige statistikken «mest gjeldstyngede befolkning». Det gjør oss veldig sårbare i økonomiske nedgangstider. Mange vil slite med å betjena gjelda si med vedvarende redusert inntekt. Imidlertid gjør det stadige snakket om hvor viktig og lur investering boligen er at vi luller oss i en virkelighet der boligkrakk eller gjeldskrise blir fjerne utopier som aldri vil rammer oss.

Det gjør at det skal mer enn en pandemi til for å skremme oss.

I konvensjonell økonomi står synet på mennesket som en rasjonell aktør, homo economicus, sentralt. Nyere økonomisk forskning har avslørt at vi mennesker er langt mer komplekse enn som så. Vi styres av underbevisste tilbøyeligheter og vi fungerer bedre når vi samarbeider med andre – en slags homo socialis. Koronakrisen har vist at vi i Norge må utvide den menneskelige kompleksiteten med enda et begrep: Homo bolicus eller homo optimisticus.

Det skal mer til enn en pandemi for å skremme homo bolicus fra å forfølge boligdrømmen. Men tyder ikke det vi har sett bare på at dagens system både er solid og bærekraftig?

Som en samarbeidspartner sa: «Det er ikke lett for oss som gjerne vil skremme med litt usikkerhet og kriser for å bidra til forsiktighet». Men selv om mange piler peker oppover, er det grunn til å rope varsko. For det første sier ikke boligprisstatistikken alt. Den viser ikke sviktet vi har sett i nyboligsalget, som kan gi trøbbel på sikt. Eller at selv om salgene som har skjedd, har gitt prisvekst, så har det blitt solgt og kjøpt færre boliger enn vanlig.

Dessuten vet vi lite om hva som venter oss på sikt. Etter strenge krav i kjølvannet av finanskrisen er bankene mer solide enn tidligere, og mange av dem har benyttet sin nye krisebetingede adgang til å tilby seks måneder rente- og avdragsfrie lån. De melder om rekordmange søkere. Det holder mange flytende i en presset økonomisk situasjon.

Les også: «Ensomhet er noe vi som samfunn kan løse»

Men hva skjer om mange av dem med boliglån som i dag er permittert mister jobben permanent, og får mye mindre å rutte med?

Ingen ønsker et norsk boligmarked i fritt fall. Det vil ha enorme kostnader og ringvirkninger for norsk økonomi og etterlate mange mennesker i økonomisk ruin. Måten vi har innrettet det norske boligmarkedet på gjør imidlertid at faren for at det kan skje er langt større enn nødvendig. Derfor bør vi benytte anledningen nå til å stake ut en ny kurs for en mer sosial, stabil og bærekraftig boligpolitikk.

Hannah Gitmark

Hannah Gitmark

Fagsjef i Tankesmien Agenda