Kommentar

Palme ved reisens slutt

En hel nasjon holdt pusten i påvente av et svar på mordgåten. Palmesakens utånding var ikke tilfredsstillende.

Illustrasjon: Siri Dokken
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Svenskene fikk servert navnet på en død mann. Men et nytt nasjonalt traume ble samtidig født: Etterforskningen i 1986 var en ren skandale og forført av tanken om at et mord på en statsminister må ha en spektakulær årsak.

«Hadde vi kommet inn for 34 år siden, ville mannen vært arrestert», sa sjefetterforsker Krister Peterson da han onsdag la fram sin konklusjon.

Basert på eliminasjonsmetoden. På indisier.

Les også: Sverige kan ha fått svar på hvem som drepte Olof Palme

Det er ett navn man bare ikke kommer utenom, sa Peterson. Palmes morder har stått med blokkbokstaver i politiets papirer siden 1. mars 1986. Da ringte han inn til politiet og forklarte at signalementet på gjerningsmannen var av han. Men han kunne forklare.

Har de mordvåpenet? Har de DNA? Har de en tilståelse?

Svenske medier har med god grunn spekulert vilt i hva de svenske påtalemyndigheten hadde av nye bevis som endelig skulle sette strek for verdens lengste og største etterforskning – og to streker under svaret på den nesten uendelige nasjonale gåten: Hvem som skjøt statsminister Olof Palme i Stockholm klokka 23.21 den 28. februar 1986?

Sammen med sin nest eldste sønn Mårten og kona Lisbet hadde Olof Palme vært på kino den kvelden.

På vei hjem uten livvakter, ble han henrettet med ett skudd fra kloss hold i ryggen. Han døde momentant, og erklæres offisielt død 45 minutter senere. Gjerningsmannen iført frakk løp ned et smug, opp en trapp og forsvant for alltid i Stockholms natt.

Det er også alt man har visst gjennom fem tiår. De tekniske bevisene er to kuler, så skadet at de knapt har verdi. Siden mars 1986 har det i praksis ikke kommet noen nye fakta i saken. I de mange milene med etterforskningsmateriale er det 90.000 navn. det er gjort 10.000 avhør. Det er kommet 134 tilståelser.

Det er prøveskutt 788 pistoler.

Behovet for fakta og bevis har vært enormt i en sak som ikke har manglet svevende teorier, spekulasjoner og fiksjon. Derfor ble bekreftelsen av den såkalte «Skandiamannen», Stig Engström, som Palmes drapsmann et slags antiklimaks. For det kan ikke bevises.

Det var med stor fallhøyde påtalemyndighetens etterforskningsleder Krister Peterson gikk ut i februar i år og annonserte at han i løpet av måneder ville ha svaret på hvem som drepte Palme. Fire år etter at Peterson tok over, og med hjelp av digitalisering av det enorme materialet og nye mannskaper på plass i Palmegruppa, kom konklusjonen. Og med den legges Palme-etterforskningen ned.

Den ene av de to mest seiglivede og sannsynlige teoriene, har nå fått offisiell status. Den andre, det såkalte Sør-Afrika-sporet, er sjekket ut, det er ikke grunnlag for det. Apartheidregimet i Sør-Afrika beordret ikke et politisk attentat på Palme. Det var ikke hevn for sosialdemokratens stoiske kamp mot rasismen og for opposisjonspartiet ANC, som fikk halvparten av sine midler fra Sverige.

Det var ikke storpolitikk.

Bak mordet sto heller ikke kurderne i PKK, og det lå ikke en høyreekstrem politikonspirasjon bak. Løsningen var den mest banale av dem alle. En svensk kontorist.

Amerikanerne har aldri slått seg til ro med at lille Lee Harvey Oswald på egen hånd tok livet av president Kennedy i 1963. Noen bevis for noe annet er likevel aldri funnet. Av samme grunn kan svensk politi ha oversett eller heller aktivt sett bort fra Stig Engström som drapsmann.

Han var for ubetydelig, for vanlig og for utypisk. Han så ikke ut som noen drapsmann.

Les også: Svensk påtalemyndighet tror Stig Engström sto bak Palme-drapet

Og den første etterforskningslederen Hans Holmér, uten erfaring fra etterforskning, hadde et titall teorier. En svensk hverdagstaper ansatt i et reklamebyrå var ikke et scenario han så for seg. Nei, Holmér var besatt av tanken på at det var kurderne som sto bak etter at PKK var blitt definert som en terrororganisasjon.

Kreftene ble satt inn på det spektakulære, funn og vitnemål ble fortolket for å passe til teorien. Det enkleste av politiarbeid ble forsømt. Og sånn mistet man sporet av det mest åpenbare. Når etterforskningen senere likevel ble tvunget i retning av noe mer håndfast, dømmes til slutt blandingsmisbrukeren Christer Pettersson for mordet, og frikjennes, i 1989.

Da var «Skandiamannen» for lengst avskrevet av politiet.

Stig Engström jobbet som grafiker i Skandiabygget, og jobbet overtid den februarfredagen i 1986 før han sjekket ut noen minutter før drapet. Etter at nyhetene dagen etter beskrev gjerningsmannen, tok han kontakt med politiet. For å lede oppmerksomheten vekk fra seg selv.

Et høyt spill som kan ha gitt uttelling. Han meldte seg som vitne, og hevdet han hadde snakket med Palmes kone. Han hevdet en rekke ting som enkelt kunne blitt avslørt som løgner. For ingen vitner hadde sett ham gjøre noe av det han selv beskriver, men vitnemål som Krister Peterson omtaler som «stemoderlig behandlet av politiet» identifiserte Engström.

Summen av løgner burde avslørt ham. Likevel ble Engström ignorert. Aldri skikkelig avhørt, og hans kontor eller hjem ble aldri gjennomsøkt. Politiet hadde ikke engang et foto av ham å vise andre vitner. Etterforskningslederen finner det «oppsiktsvekkende».

I ettertid er det kommet fram at Engström, som døde i 2000, var del av et høyremiljø som hatet Palme, han hadde våpenerfaring og han var beviselig på Sveavägen da skuddene falt. I mangel av andre plausible forklaringer, slås det derfor fast fra politiet at han var Palmes morder.

Og at han trolig ikke var del av noen konspirasjon. En enslig morder uten annet motiv enn bitterhet mot Palme og kanskje hans Sverige. Det er et lite svar på et enormt stort og traumatisk spørsmål.

Er det nok, blir det ro nå? Lite tyder på det. Politisaken har fått sin slutt. Men mange spørsmål er ikke besvart. Gikk han på Palme ved en tilfeldighet? Bar han alltid våpen? Og hvem skal forsvare en død mann? Det er rom for mer spekulasjon og fiksjon, og ikke minst for mer journalistikk. Palmesaken er ikke over.

Mer fra: Kommentar