Nasjonale kriser bringer folk og partier sammen. Unaturlige allianser oppstår. Vi så det under Stortingets behandling av de første krisepakkene. «Firerbanden» Ap, Frp, Sp og SV gikk sammen om å forsterke pakkene.
Det ga koronapolitikken en legitimitet som den ellers ikke ville hatt.
Arbeiderpartiet dilter etter: «De får håpe at iskanten ikke blir tema i neste års valgkamp»
En politisk bande er som et popband. Den går i oppløsning etter en stund. Revidert nasjonalbudsjett, oljeskatt og en tredje krisepakke fra regjeringen tok knekken på «Firerbanden». Det er ikke mulig å holde en slik uhellig allianse sammen når olje, klima og skatt settes på dagsordenen.
Regjeringen inviterte til splittelse da den foreslo lettelser i formuesskatten.
Det er Aps kronargument i skattedebatten med høyresiden. Det er oppsiktsvekkende at finansminister Jan Tore Sanner hentet fram et gammelt spøkelse i en tid med dyp økonomisk krise. Formuesskatten betyr lite økonomisk. Kutt i denne skatten gir ikke nye arbeidsplasser. Formuesskatten har derimot stor symbolsk betydning.
Lettelser i formuesskatten viser etter Aps mening at Høyre er mer opptatt av å berike de rikeste enn å støtte de mange arbeidsløse som har lite. Forslaget blir trolig vedtatt med Frps stemmer. Det tradisjonelle skillet mellom høyreblokken og venstresiden har gjenoppstått.
Det er ikke mulig å skape bred enighet i Stortinget når regjeringen gir 100 milliarder til fossile arbeidsplasser og avspiser grønne arbeidsplasser med 3,6 milliarder. Den skjeve fordelingen førte til at SV brøt med «Firerbanden».
Uavhengig av koronakrisen vil oljebransjen aldri få igjen den dominerende plassen den har hatt i norsk økonomi og næringsliv.
Bransjen må omstille seg til en mer klimavennlig produksjon.
Les også: SV hopper av forhandlinger om krisehjelp til oljenæringen
Regjeringen og Stortinget burde ha tatt et solid grep om det. Når Stortingets flertall på rekordtid vedtar en ny oljeskatt, kan det bli lønnsomt for oljeselskapene å bygge ut olje- og gassfelt som ellers ikke hadde vært lønnsomme. Det vil bremse utviklingen mot det grønne skiftet.
Utsatte arbeidsplasser i verftsindustrien må hjelpes. Spørsmålet er om en ny oljeskatt er den beste måten å gjøre det på. Kan hende ville det ha vært bedre om staten subsidierte byggingen av flere moderne klimavennlige skip og flere anlegg for å unytte havvinden. Kutt i oljeskatten kan bli dyrt for staten på lengre sikt.
Oljebransjen har fått i pose og sekk.
Den nye oljeskatten er omtrent slik bransjen ønsket seg. Regjeringens forslag til ny iskant er i tråd med oljeselskapenes ønsker. Iskanten er grensen for hvor langt nord i Barentshavet det er tillatt å lete etter olje. Regjeringens forslag om å flytte iskanten litt sørover til et område der sjansen for havis i april er 15 prosent, berører ikke allerede gitte oljekonsesjoner. Det ville den ha gjort hvis regjeringen hadde fulgt de miljøfaglige rådene om 0,5 prosent.
Klima har enda en gang tapt for oljen.
Iskanten splittet ikke bare «Firerbanden», men også den rødgrønne siden. SV og MDG vil at iskanten skal ligge mye lenger sør. Regjeringens forslag er etter deres mening bare en mikroskopisk endring i forhold til dagens grense.
Ap bryter med SV og MDG og slutter seg til regjeringens forslag med et tillegg om å vise varsomhet i områder som ligger lenger sørover. Skal det åpnes for mer oljevirksomhet eller annen aktivitet i områder med en isfrekvens mellom 0,5 og 15 prosent, må saken hver gang legges fram for Stortinget.
Les også: Leder: Grønn omstilling viktigst
Frp går entusiastisk inn for regjeringens forslag om 15 prosent. Partiet forteller ikke at det har gått på et politisk nederlag. Som regjeringsparti gikk Frp inn for en flytende iskant som kunne bevege seg nordover i takt med den globale oppvarmingen. Dermed kunne oljeriggene dra lenger mot nord.
Frp truet med regjeringskrise hvis regjeringen sluttet seg til regjeringspartner Venstres forslag om at iskanten skulle gå lenger sør i Barentshavet. Med andre ord: Opp som en isbjørn ned som en skinnfell. Enda en gang.