Vi kan kalle henne «Kari», eller egentlig hva som helst. Hun vil ikke at historien hennes skal fortelles under fullt navn i avisen, selv om det er en altfor vanlig historie i våre dager.
Hun driver med velvære, negler og hud og hår og lignende, og leier plass i en salong.
Denne velvære-salongen ble stengt i midten av mars på grunn av viruset. I bunn og grunn fikk «Kari» yrkesforbud. Hun har registrert virksomheten i et enkeltpersonforetak. I likhet med over 400.000 andre nordmenn.
Da krisen rammet, vendte hun seg til Nav. Det skulle ikke hjelpe.
Les også: Ingen av dem som går på dagpenger, får feriepenger neste år
Stortinget vedtok, en måned inn i krisen, at også de som driver enkeltpersonforetak har rett til kompensasjon. Problemet til «Kari» var at det ikke var mulig å søke på nettsidene til Nav. Ordningen fantes i teorien, men ikke i virkeligheten, og ikke på nav.no.
Det fantes heller ingen informasjon, i alle fall ikke som «Kari» eller mannen klarte å finne. Telefonkøen til Nav er lang i normale tider, nå er det et heldagsprosjekt å komme gjennom. Samtidig hopet regningene seg opp, slik de har en tendens til å gjøre.
Til slutt ga «Kari» opp, og søkte om omsorgspenger.
Altså «hjemme med sykt barn»-penger, for barnehagen var jo uansett stengt. Det ga henne rundt 30.000 kroner totalt fra Nav, langt mindre enn hun ville ha fått om ordningen for enkeltpersonforetak var på plass, eller om det hadde vært mulig å få vite når den ville komme på plass og planlegge økonomien rundt det.
I dag kan landets selvstendig næringsdrivende søke om støtte, men det er for sent for «Kari». Bordet fanger. Hun valgte omsorgspenger, og tapte på det.
Noen av hennes bransjekolleger hadde ikke den bufferen «Kari» og mannen hadde. De fortalte fortvilet om sin situasjon på bransjeinterne nettforum.
[ Les også: Skoledirektøren i Oslo tar til motmæle mot Helsedirektoratets Espen Nakstad (+) ]
De måtte søke sosialhjelp, som arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen så kjekt har bedt alle som venter på penger om å gjøre. Dette er den siste utveien i velferdsstaten vår, som brukes når alle andre dører er stengt. «Kari»s kolleger fikk ikke sosialhjelp.
De eide for mye. Kanskje en gammel bil, kanskje en familiehytte. Slikt må du selge for å få sosialhjelp i Norge.
Det er så mange flere enn «Kari» og kollegene. Som Maria Can i Trondheim, som måtte stenge butikken sin på grunn av krisa.
«Jeg har aldri vært med på en dugnad der jeg må gi fra meg levebrødet mitt og 13 års hardt arbeid», skrev hun i avisen Nidaros denne uka.
Can forteller at hun søkte dagpenger, støtten som alle arbeidsledige og permitterte har krav på i Norge, for to måneder siden. Hun fikk vedtaket først nylig. «I mellomtiden har jeg vært privilegert nok til å ha foreldre jeg kan låne penger av, og at jeg er ikke aleneforsørger for mine tre barn».
Det er alle de som fortalte sin historie på NRKs «Debatten» denne uka: Den Color Line-ansatte som ventet i fem uker på behandlingen av dagpengesøknaden. I mellomtiden fikk hun et forskudd. Det trekkes nå fra utbetalingene av dagpenger.
«Jeg må få penger», sa hun inn i kameraet. «Til å betale regninger, til å kjøpe mat».
Ny rapport om framtidas arbeidsliv: Teknostress og manglende skille mellom jobb og privatliv (+)
Eller den voksne dama som jobber for en bildelprodusent på Raufoss, og nå er permittert. Både hun og mannen. Ingen av dem, eller deres yngre kolleger, har sett snurten av den lenge bebudede lønnskompensasjonen, som skal gi alle korona-permitterte full kompensasjon for de første 20 dagene uten arbeid.
Mer enn to måneder etter at landet ble stengt og folk kastet ut av jobben og inn i usikkerheten, er ikke ordningen på plass. Det er ikke mulig å søke. I juni, lover Nav nå.
Og den unge frisørlærlingen som har 37 kroner på kontoen.
Hun fikk avslag på søknaden om dagpenger, uten begrunnelse. Selv etter at det ble opprettet en egen ordning for lærlinger.
Det er hun som jobber i TV-bransjen, som er permittert fra april til august. Kanskje er lønnskompensasjonsordningen på plass innen hun har sin første post-korona arbeidsdag?
Vedtaket om dagpenger kom kjapt i TV-bransjearbeiderens tilfelle, etter bare tre uker. Pengene lot derimot vente på seg. På grunn av de 20 dagene med full lønnskompensasjon, får man ikke dagpenger for denne første perioden.
Samtidig er det anordnet så elegant, dette systemet, at retten til å søke om forskudd bortfaller når du har fått svar på dagpengesøknaden. Dermed har Nav og regjeringen sørget for at alle, også de som har fått tidlige vedtak, må gå en måned helt uten inntekt.
Men det har da kommet penger inn på kontoen til den permitterte TV-arbeideren. For tre dager i mai, noen veldig få tusenlapper.
Hun klarer seg. Mange klarer seg. Men mange gjør ikke det.
De sendes på sosialen, eller til forbrukslån, eller til økonomisk ruin. Det er ikke særlig menneskevennlig. Og det gjør trolig noe med dugnadsånden.
Man kunne jo for eksempel sett for seg at Nav, i stedet for å finregne på inntektsgrunnlag for siste og tre siste år, bare kunne se på siste lønnsslipp og si: OK, det er grunnlaget for dagpengene dine. Kjapt og enkelt. Siden både Nav og ansvarlig statsråd hele tida snakker om hvor mange som søker og hvor vanskelig alt er, mener jeg.
«Fornye, forenkle og forbedre» offentlige tjenester, het det jo i Høyre for noen år siden. «Nye ideer og bedre løsninger» ble vi også lovet. Men et slikt system ville fordret tillit til folk, og det er å be om for mye.
Den tilliten kan vi bare ha til bedrifter.
På portalen kompensasjonsordning.no, som Skatteetaten har opprettet for næringslivet, står det at bedrifter ikke trenger å legge ved dokumentasjon til søknaden, bare om de blir bedt om det.
De loves svar på søknaden umiddelbart, «men det kan ta inntil tre uker». I verste fall, altså. Hvis søknaden godkjennes, er pengene på konto «innen 2–3 virkedager». For slik må det nesten være når Louis Vuitton, Gucci-eiere og Oslo Plaza trenger penger.
Les også: «Høyre er landets største parti. Fordi de ikke følger tradisjonell Høyre-politikk for tida»
«Kari» ga opp å vente. Maria Can mistet livsverket sitt i dugnaden. TV-bransjearbeideren venter fortsatt på å kunne søke lønnskompensasjon, i likhet med flere hundre tusen andre permitterte.
Var det «Mennesker, ikke milliarder» boka til Erna Solberg het?
Det er vanskelig å kalle det som skjer noe annet enn klassejustis. Alternativet er elendig ledelse. Tross oljerikdommen klarer ikke velferdsstaten Norge å sørge for vanlige folk i en økonomisk krise.
Pengene kommer til slutt, lover regjeringen. Vi gjør så godt vi kan i denne krisen, lover statsråd etter statsråd.
På vegne av mange: Det er ikke godt nok.
