En 17. mai for historiebøkene

De siste dagene har vi brukt på å forberede oss på en så fin feiring som smitteverntiltakene tillater. Yngstejenta har invitert noen venninner på potetløp med en meters avstand (uttrykket «ta med egen skje og potet» debuterte i år) og fryseren er full av is.

Jeg tenkte at det kanskje blir nettopp denne nasjonaldagen, unntaket fra det vanlige, som barna kommer til å snakke om så lenge de lever.

Les også: «Ett ord ødelegger den gode stemningen: Drillpiker!»

Vi fleipet med at de jo nærmest er historiske også, som de eneste barna som ikke har gått i 17. mai-tog uten at det skyldtes tyske soldater i gatene.

Så kom jeg på mine nordnorske røtter. Noen byer i nord var ennå ikke okkupert da nasjonaldagen for 80 år siden skulle feires.

Mens tyskerne hadde forbudt all markering og norske flagg 17. mai 1940 i resten av landet, var det fortsatt ti dager til min farmor skulle ligge under sykkelen sin i ei grøft og frykte for livet mens bombene la nesten hele Bodø sentrum i ruiner.

Først 1. juni marsjerte soldatene inn og tok kontrollen over byen. Hva skjedde 17. mai det året? Feiret de som vanlig?

Jeg finner knapt dagen omtalt i ettertid, men i arkivet til Nordlandsposten fra 18. mai 1940 berettes det om en meget spesiell dag, på flere måter. Det var gripende lesning.

Mine egne 17. mai-minner fra den samme byen, handler om å ha labbet i timevis bak en fane og et korps, i våte sko, regn, av og til sludd, og penklær som aldri holdt nordavinden helt ute.

Det blir neppe bedre i år. Den nordnorske vinteren har vart i åtte måneder, og her om dagen våknet folk igjen til snøfylte gater. Sånn var det ikke den glemte dagen for 80 år siden.

«Fra værets side var det en vidunderlig 17. mai i går. Det var visst den vakreste 17. mai noen kan minnes, selv om man måtte være nokså gammel.

Solen skinnet fra en nesten skyfri himmel den hele dag og tempetaraturen var op i mot 20 grader midt på dagen. Så meget tristere var det også nevnt i går, at dagen ikke kunde feires på vanlig måte med barnetog og andre tilstelninger som hører 17. mai til. Situasjonens alvor måtte uvilkårlig sette sitt preg på dagen og stemningen», skrev Nordlandsposten på lederplass.

Ordførerens 17. mai-tale var også gjengitt. Han forberedte innbyggerne på okkupasjonen man ante var i vente: «Hvad er noen år i folks liv? En dråpe i havet». (…) «Vi har våknet til den harde virkelighet nå. Det nytter ikke om vi fortvilet spør: Har vi fortjent dette?».

Med sånne perspektiver er det ikke vanskelig å glede seg til en litt annerledes 17. mai, men det er også lov å ha vondt av barna, ungdommene, ja, til og med russen som hadde fortjent enda mer på denne fine dagen. God 17. mai!