Historien om ansettelsen av sørlandsekspressen Nicolai Tangen som ny sjef for det norske oljefondet, fikk mandag et nytt, dramatisk kapittel.
Norges Banks kontrollorgan, bankens representantskap bestående av 15 medlemmer oppnevnt av Stortinget, gikk langt og mye lenger enn det man kunne tro i sin vurdering av prosessen som ledet fram til at Tangen i slutten av mars ble annonsert som ny sjef for fondet. Konklusjonen er oppsiktsvekkende. Og den er rystende.
Et enstemmig, tverrpolitisk sammensatt utvalg, fra SV til Frp, har vendt tommelen ned for den nye keiseren: Ansettelsen av Tangen og forhold rundt framtidig forvaltning av hans formue «innebærer risiko for brudd på lover, regler og retningslinjer», skriver representantskapsleder Julie Brodtkorb i sitt brev til bankens hovedstyre.
«Svært uheldig» er i denne mondene sfærens språk uhyre hard kritikk. Og dette uttrykket brukes om at det er blitt sådd betydelig tvil om fakta rundt Tangens formue. Alle bånd til hans milliardfond skulle brytes som en forutsetning for jobben, samtidig som det er kommet dokumentasjon på at han skulle fortsette å ha kontroll.
Les også: Norges Banks kontrollorgan sterkt kritisk til Tangen-prosessen
Brevets første avsnitt problematiserer det viktigste ved denne etter hvert høyst kontroversielle ansettelsen: Tilliten den norske befolkningen må ha til Norges Bank og til Oljefondet. I andre rekke kommer tilliten blant «internasjonale markedsaktører». Norges Banks representantskap viser med dette klokskap og at de har forstått hva dette handler om i et åpent og egalitært Norge: «Tvil om ansettelsesforholdet, potensielle interessekonflikter og usikkerhet om skatteetiske holdninger, vil kunne innebære vedvarende utfordringer dersom disse problemstillingene ikke løses raskt og tydelig», heter det i brevet. Hovedstyret har frist til 27. mai på å rydde opp i rotet. Hvis ikke må finansministeren ta styringa.
Kan de løses raskt og effektivt? Vel, kanskje kan rotet ryddes opp i formelt, med juridisk akseptable fraser og dokumentasjon. Spørsmålet er like fullt om all tvil kan vaskes vekk? Kan Tangens hender bli rene nok til at han kan vinne nødvendig tillit? Og kan noen garantier som gis etter denne skittentøyvasken, bli til å stole på? Evig eies kun et dårlig rykte, og det etterlatte inntrykket i denne saken er det vanskelig å se for seg at blir borte. Tangen vil for alltid bli assosiert med en kanskje ufarlig, men likevel tøylesløs og ekstravagant samling på hans gamle universitet i USA. Rettferdig eller ikke, dette vil hefte ved han. Og kanskje enda mer ved hans venner innen politikk og etikk. Men hardere i lakken, vil sporene etter hans bruk av skatteparadis sitte. Lovlig eller ikke. Det er nært utilgivelig i store deler av det politisk bevisste Norge. Tangen trer ikke inn i jobben med skraper, men med dype sår.
Nicolai Tangen er meget mulig den aller beste kandidaten Norge kunne få til jobben. Og ansettelsesutvalget i Norges Bank, ledet av sentralbanksjef Øystein Olsen, kan ikke ha trodd sine egne øyne og ører når hans kandidatur ble kjent for dem. Det var drømmepartneren som plutselig materialiserte seg i enden av baren. Og så gikk det i svart.
Men er det Tangens problem at Olsen falt pladask og glemte at han var bundet i et forhold til Norges Bank med tydelige retningslinjer? Han glemte å føre han opp på søkerlista, han glemte prinsippene Norges Bank var for – å være imot skatteparadiser, og han glemte å få nødvendig kunnskap om partnerens økonomiske forvaltning av formuen. Nei, aller mest er dette et formelt problem for Olsen, som i går ble mye større. Ansvaret for denne svært uheldige situasjonen er hans. Og ordlyden i brevet han fikk fra eget kontrollorgan, oser ikke på noen måte av tillit til Olsen.
Representantskapet krever nå full åpenhet om alle Tangens disposisjoner knytta til skatt og formue for at han skal få jobben, og til avtalen som til slutt skal regulere hans ansettelsesforhold. Det stilles også åpenbare spørsmål til troverdigheten til at Tangen skal kunne innta en helt passiv rolle i en periode, og «ikke skal motta renter, utbytte eller annen økonomisk avkastning fra investeringene i egne selskaper i AKO-systemet så lenge han er daglig leder» for fondet, men likevel fortsette å eie. Representantskapet slår fast at Tangen derfor vil tjene på sine eierinteresser «mens han er daglig leder» for Oljefondet. Skal man tolke brevet, har ikke representantskapet stor tro på at rollen som passiv eier av milliardverdier lar seg kombinere med rollen som uhildet embetsmann og sjef for Oljefondet.
Les også: Dansen rundt gullkalven
Hvor sterkt ønsker Nicolai Tangen seg denne jobben? Jeg har trodd siden avsløringen av seminaret, med Sting som pauseinnslag, at han ikke vil tiltre. Ikke fordi seminaret ikke kunne tilgis, men fordi jeg antok at det ville komme nye avsløringer og mye mer oppmerksomhet, som en tilbaketrukket milliardær nok ikke ville like. Nå er alle sjanser for at han kan ta jobben på sine egne betingelser, borte. Han så kanskje ikke for seg full åpenhet om alt og å få begge hendene bundet i forhold til egen formue. Der i enden av baren.
Sjansen for at Tangen blir oljefondssjef er liten. Sannsynligheten for at sentralbanksjef Olsen (68) sitter ut åremålet til 2023, er enda mindre.
Les også: Norges Banks hovedstyre: – Nicolai Tangen er riktig valg