Kommentar

Over grensa

WEST PÅ LØRDAG: Jeg skulle til Sverige. Og følte meg som en flyktning.

Jeg fant fram pass og dokumentasjon på at jeg eide eiendom. Og kunne bare håpe de uniformerte med våpen i beltet trodde meg. At de lot meg slippe inn.

Jeg har alltid drømt om å leve i historiske tider.

Tider hvor ting betydde noe, der det var alvor og menn var menn. I en tid der vi ikke var så bedøvet av trygghet og sosialdemokrati, men hvor det var store ting i spill og på spill. Nå har jeg fått prøve. Jeg vet hva jeg foretrekker.

Som så mange andre tusener, har jeg en liten rødmalt stuga på den andre siden av svenskegrensa. En liten stund der i mars tenkte jeg at det skulle være fortet vårt i krisa. Raskt ble det klart at det var en umulighet.

Hytta har stått uten tilsyn siden i oktober.

Og fordi myndighetene har åpnet for dagsturer uten å risikere karantene, tenkte jeg at det var klokt med en tur over. Selv om forskriften jo forutsetter «strengt nødvendig vedlikehold og tilsyn for å avverge store materielle skader på fritidseiendom». Strengt nødvendig? Avverge store materielle skadet?

Vel, jo kanskje, jeg visste jo ikke. Men jeg pugget en frase jeg med bekymret mine skulle fortelle på grensa. Om vinden, om vinteren, om nødvendigheten.

Jeg har aldri eid en lommebok. Aldri båret legitimasjon.

Jeg har vært et fritt menneske av 70-tallet som vokste opp før bankkort med ID var vanlig, som tok førerkort seint, men var så høy at jeg likevel fikk kjøpt øl. Alt jeg har hatt med meg (også på tur til Sverige som vi har delt passfrihet med i 50 år) var penger. Kontanter i lomma.

Stinn av trygghet og tillit til alt og alle rundt meg.

Kvelden før jeg skulle på min strengt nødvendige reise for å avverge store materielle skader måtte jeg finne papirer! I våre digitale tid går det meste rett i søpla av skattepapirer og betalte regninger. Skjøtet på hytta? Aner ikke.

De svenske skattepapirene for 2018 fant jeg i en bunke innerst i et skap. 2019 var borte. Jeg fant noen gamle strømregninger, revet halvt i stykker, som dokumenterte at jeg i det minste hadde hatt hus med strøm i der borte. Og en kvittering for betalt søppeltømming til Arvika kommun.

Hva hvis dette ikke er godt nok? Hvis de ikke tror meg?

Å kjenne på en mangel på trygghet, på at noen norske politifolk skulle kryssforhøre meg på grensa på vei tilbake var nesten en ute av kroppen-opplevelse. Å legge sammen – og stole på – en bunke fillete ark og en utdatert ligning sammen med passet mitt, var en ydmykende erfaring.

Uten sammenligning for øvrig, men tenk hvor mange millioner som har gjort dette en gang i tida, rasket sammen det de har hatt av papirer og reist av gårde uten garantier om annet enn håp om at noen i uniform vil tro deg på din historie og akseptere de fillete arkene dine. Og slippe deg videre, inn i tryggheten. Eller tilbake til farene. Tenk hvor mange som gjør det hver også i dag, på flukt et sted i verden.

Selv har jeg har vært opptatt av historie hele mitt liv, og interessen har alltid vært drevet av det enkle spørsmålet: Hvordan var det å være menneske i en annen tid? I møte med en fiende på en slagmark, i møte med sult, kulde og fattigdom, eller som borger i et diktatur. Å være på flukt med livet på innerlomma.

Nå har vi alle fått kjenne på det i noen få uker. En historisk tid.

Jeg fikk kjenne på det ved grensa, der jeg nervøst presenterte mitt ærend og mine dokumenter, og håpet det ville gå fint. Det har ikke gitt mersmak.

Kjedelig, trygt og udramatisk liv er undervurdert.

Mer fra Dagsavisen