Kommentar

Vi som (fortsatt) drømmer om Arbeiderpartiet

Så ber vi en stille bønn om at Ap finner seg selv og fyller sin historiske rolle i denne krisetiden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uka brettet Jonas Gahr Støre opp ermene og kritiserte, litt forsiktig, på sitt vis, regjeringens beredskapsinnsats i forkant av krisen.

Han la skylda på dette lite imponerende beredskapsarbeidet for at regjeringen måtte stenge landet, og dermed kastet hundretusener av nordmenn ut i økonomisk usikkerhet.

Dagen etter brettet Trond Giske opp ermene og tok en høylytt kamp mot både helseminister Bent Høie og kulturminister Abid Raja for norsk fotballs rett til å starte opp så snart som mulig.

«Dette var en varslet krise», sa Støre om pandemien under sitt milde angrep på regjeringens manglende beredskapsstrategi.

Hadde man vært slemmere anlagt, kunne man nesten hevde at han snakket framtida til sitt eget parti. Om det ikke snart finner tilbake til seg selv.

Kommentar: «Selv de blåeste trenger nå velferdsstaten og sikkerhetsnettet»

Støre har et poeng, men heller ikke mer. Regjeringen har ikke forberedt landet på en pandemi.

Men det vil bli satt ned en granskningskommisjon som skal se på beredskapen. Vi trenger ikke en Ap-leder for å ta den debatten nå.

Trond Giske slåss for det jeg elsker nesten mer enn min egen familie og mitt eget liv: Rosenborg og røkla i norsk fotball.

Men uansett hvor utålmodige vi fotballfolket er, så vet også vi at det finnes ting som er større enn å slå Molde på Lerkendal. Det er ikke folkets rett til norsk fotball på tv vi vil at Arbeiderpartiet skal legge kreftene på nå.

Vi trenger derimot Arbeiderpartiet som en veiviser ut av den økonomiske krisen vi bare har sett begynnelsen på. Over ti prosent av arbeidsstyrken i Norge var arbeidsledig ved utgangen av april.

Det er det høyeste tallet siden 1930-tallet.

LO og NHO tror det vil bli enda verre. Det er i slike situasjoner Ap, i alle sine ulike inkarnasjoner de siste hundre årene, har vært å regne med.

Kjære Arbeiderpartiet: Det er på tide å vokse inn i partiets historiske rolle igjen.

Det føles kanskje fjernt for et parti som snart har vent seg til at det ikke lenger er statsbærende etter mer enn seks år uten makta, men vi som ennå ikke har gitt helt opp, stoler faktisk på at dere finner veier ut av dette uføret.

Vi regner med at det brede folkepartiet til venstre for sentrum lanserer de store politiske grepene som skal ta oss ut av krisen. Vi venter spent på sysselsettingsprogrammene som skal sørge for at norske arbeidstakere også i framtida har gode, faste jobber. Vi gleder oss til å diskutere de konkrete punktene i programmet for den grønne industrireisingen, og vi ser fram til å angripe Ap for å være for kapitalvennlig i de dyptgripende, konkrete næringspolitiske grepene.

Vi skjønner at det er for tidlig å forvente et helt politisk program her og nå.

Men noen anslag til nye tanker hadde gjort mye for å roe nervene til alle oss som frykter en høyrestyrt gjenoppbygging av samfunnet. Vi som ikke vil ha mer midlertidighet og en slapp næringspolitikk der markedet styrer alt, også alt det markedet har bevist at det ikke klarer å styre.

Dette er høye krav. Men den gode nyheten: Det er ikke behov for å tenke helt nytt. Det er nok å gå tilbake i sin egen historie og hente inspirasjon når man har en så stolt tradisjon som Arbeiderpartiet.

Denne uka slapp Mimir Kristjánsson en bok om Martin Tranmæl. Rødt-politikeren og den tidligere Klassekampen-profilen argumenterer i boka for at Ap og venstresida har mye å lære av mannen som var Arbeiderpartiets høvding i tiårene fram mot andre verdenskrig.

Selv om Tranmæl aldri var formann i partiet – han måtte nøye seg med å være redaktør i denne avisen – var han partiets lederskikkelse. Det var Tranmæl som slo an tonen da Arbeiderpartiet på 1930-tallet bestemte seg for å søke regjeringsmakt, og som la strategien for hvordan partiet skulle komme seg inn i regjeringskontorene.

Ved stortingsvalget i 1933 gikk Ap til valg på slagordet «Hele folket i arbeide».

Les også: Omsider nådde varslene om virusfaren inn i de lukkede samfunnene (+)

Ap skulle skaffe 150.000 jobber på én stortingsperiode, var løftet, og partiet hadde et tydelig program for å nå målet. Det var også i denne valgkampen slagordet «By og land, hand i hand» ble født. Arbeiderpartiet søkte ut til nye grupper, til bønder og de arbeidsløse.

Målet var å bygge en bred allianse av «det store arbeidende folk». To år etter valget inngikk Ap og Bondepartiet (Sp i dag) det historiske kriseforliket. De to klassefiendene gikk dermed sammen om å stanse frihandelen av fôr og utvalgte matvarer for å berge en utarmet landsbygd, samtidig som Ap fikk gjennomslag for blant annet innføring av merverdiavgift. Og regjeringsmakten – de neste 30 årene.

Dette skjedde mot et bakteppe av en verdensomspennende økonomisk krise og et sterkt ytre høyre. Lyder kjent? Verden har ikke kommet seg på fote etter finanskrisen i 2008, og ytre høyre er på offensiven i hele Vesten. Så kom koronakrisen.

Inspirert av arbeidet med Tranmæl lanserer Kristjánsson noen konkrete punkter som vil være viktige på veien framover for venstresiden, som de var det for snart 100 år siden.

Selv om Tranmæl for lengst er død, og selv om Kristjánsson skrev boka før koronakrisen: Dette er akkurat det dere trenger, Ap-ledelse og fotfolk, for å vise veien ut av krisen. Både denne umiddelbare og den enda skumlere klimakrisen.

  • Velgerne er ikke dumme og forstokkede, heller ikke de som glir mot ytre høyre. Gi dem et alternativ, et konkret program de kan tro på, og få dem inn i den progressive folden.
  • I forlengelsen: Bygg brede allianser, og unngå å se på noen velgergrupper som uverdige. Da tar ytre høyre dem. Dette burde være unødvendig å si: Dette er spesielt viktig for et folkeparti.
  • Gang på gang, både da og nå, viser det seg at høyresiden vinner på kulturkrig, og at venstresiden vinner når den snakker om økonomi. Om klassepolitikk, for å bruke et skummelt ord. Et tydelig økonomisk program, en konkret plan for å skape trygge, gode, grønne jobber, er måten å vinne valg på.
  • Og så er det den store fortellingen. Hvordan ser framtida ut? Et politisk parti må ha en visjon, noen realiserbare drømmer som gjør framtida til et attraktivt sted. Marerittet om å leve på jorda etter klimakatastrofen, eller flikking på dagens løsninger, skaper frykt og utrygghet. Det tjener bare (ytre) høyre på. Drømmen om et nytt og bedre samfunn, der frihet, likhet og grønne løsninger fyller gatene, som dessuten flyter av melk og honning, skaper glede og entusiasme.

Kjære Arbeiderpartiet: Gi oss muligheten til å drømme. Gjør som dere har gjort før: Bygg en bru til en framtid vi kan tro på. For landets skyld, men også for partiets.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen