Kommentar

Alle sammen, sammen

Den norske arbeideren er en annen enn du tror. Arbeiderklassen har plass til mange.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Covid19-pandemien er ikke kun global spredning av et farlig virus, også andre ting har gått viralt: Ønsker om en annen verden etterpå.

Tanker om mer miljøvennlige levemåter, om bedre arbeidsforhold for samfunnsnyttige yrkesgrupper, om nye former for samhold og solidaritet på tvers av det vi trodde skilte oss ad.

Men slike drømmer, som kan virke vakre og fine for mange av oss, er å anse som like farlig som korona for de kreftene og den makten som ønsker seg tilbake til en pre-pandemisk fortid: For her er både miljøhensyn, bedre arbeidsforhold og samhold på tvers intet annet enn sand i profitt-maskineriet.

Det er ingen grunn til å være naive. Vi ønsker ikke alle det samme for fremtiden.

«De siste årene har vern fått gå foran vekst med hensyn til mineralnæringen, havbruksnæringen, vannkraft, vindkraft og oljenæringen. Nå har vi ikke den luksusen lenger», sa Høyres programkomité-leder Linda Hofstad Helleland tidligere denne uken.

Det var nok bare en forsmak på hva som kommer. For hva annet kan bli betegnet «luksus» når vi skal møte økonomiske krisetider etter nedstengingen? En lønn å leve av? Faste jobber? Velferdsgoder? Et sted å bo?

Her er det bare å være på vakt, på vår vakt.

Helleland forsøkte seg i tillegg på et annet triks: Det var av hensyn til arbeidsplasser Høyre ikke lenger kan ta gode miljøhensyn.

Men vi lar oss ikke lure av splitt og hersk. Å tro på dette er veldig 2019. Vi har blitt voksne siden den gang, og vi vet at det er de samme kreftene som truer både klima og miljøet vårt på en side, og velferdsstaten og arbeidsplasser på den andre.

Sterke fagforeninger og politiske partier på venstresiden må fremover ha selvtillit nok til å identifisere dette kapitalistiske angrepet på natur og mennesker, og stå stødig og bestemt på at: Nei, vi kan og vil begge deler.

Det er mange som trodde de levde i en slags middelklasse som har skjønt via korona at sannelig var man arbeiderklasse likevel, sårbare overfor arbeidsliv, økonomi og regninger i postkassen.

Enten vi er kommunikasjonsrådgiver eller lærer eller musiker er inntekten vårt avhengig av at noen vil kjøpe tjenestene våre.

Vi har begrenset makt over eget liv, tross alt, og vi står i samme kø til NAV når det røyner på.

Kanskje er noe av det positive som kommer ut av nedstengingen, en økende bevissthet rundt dette. De aller fleste av oss er arbeidere, og vi er på tross av ulikheter sterkt avhengige av de samme velferdsgodene og en sikker inntekt. Men alt dette får vi bare hvis vi slutter rekkene sammen.

Jeg har tre bønner til en arbeiderbevegelse for fremtiden, der det haster at vi samler oss:

Inkluder arbeidsløse, arbeidsinnvandrere og løsarbeidere i fellesskapet vårt. Ikke la dem skli over i pop-høyres falske barm med lovnader om enkle løsninger og enkle angrep på medmennesker. Les Mimir Kristjanssons nye «Martin Tranmæls metode» og lær av andres suksess fra 1930-tallet.

Kristjansson skriver om hvordan desperasjon på 30-tallet gjorde mange arbeidsløse mottakelige for nye og radikale ideer, både fra høyre og venstre. Og derfor ble det i regi av arbeiderbevegelsen landet rundt organisert foreninger og egne kafeer for arbeidsløse. For de skulle ikke kapres av høyresiden. Men hvor er kafeen og utdelingen av brød til arbeidsløse som trenger det i dag?

For hvis vi ikke tar dette på alvor, kan vi oppleve det samme Tranmæl fryktet den gang, at arbeiderne som var i jobb, var redde for at de arbeidsløse skulle dumpe lønningene, eller i verste fall ta fra dem jobbene. Fagbevegelsen må vise seg et sted å være for alle, også dem mellom jobber. En arbeider i dag er en arbeidsløs i morgen – om omvendt. Som Kristjansson skriver: «Fagbevegelsen måtte ha som mål å omskape samfunnsforholdene. Ikke bare øke lønninger til dem som sitter trygt i jobb».

Forkast begrepet «identitetspolitikk» en gang for alle. Identitetspolitikk, altså ulike minoriteters kamp for en plass ved bordet, er ikke en trussel mot arbeiderbevegelsens kamp. Det er arbeiderbevegelsens kamp. Arbeiderklassen har aldri vært noen enhet, og den kommer aldri til å bli det.

I boken «Feminisme for de 99 prosentene» skriver forfatterne at den globale arbeiderklassen ikke kun består av dem som arbeider for lønn i fabrikker eller gruver. De skriver: «Like viktige er dem som jobber på jordene eller i private hjem; i kontorer, hotell og restauranter; i sykehus, barnehager og skoler; i offentlig sektor og i sivilsamfunnet; i prekariatet, de som er arbeidsløse og de som ikke får noen lønn for arbeidet de gjør.

Langt fra å være kun hvite menn, slik vi fremdeles altfor ofte ser den for oss, så er en stor del av den globale arbeiderklassen innvandrere, rasifiserte, kvinner, både cis og trans – og folk med ulike evner, men som alle får sine behov og ønsker vridd og vendt på av kapitalismen.»

Å gjøre sympatien for andres kamp om til politisk solidaritet er arbeiderbevegelsens mulighetsrom. I virkeligheten bygges klassesolidaritet best når vi anerkjenner relevante ulikheter mellom oss. Mens nyliberalere holder lovtaler om kulturelt «mangfold», og håper at de klarer å splitte oss ved å bruke en gammeldags modell for «klasse», eller enda verre, si at klasse ikke finnes, så skal vi vite bedre. Ulikhetene forener oss.

Arbeiderbevegelsen må skape seg selv, fornye seg selv og være sin egen agent alltid. Vi må ha selvtillit til å inkludere på nytt, til å se oss selv på nytt. Arbeiderbevegelsen er ikke en statisk oppfinnelse på stedet hvil siden industrialiseringen. Som verden endrer seg, endrer den seg med den. Les E.P. Thompsons mesterverk «The making of the English Working Class» fra 1963 igjen, der han viste hvordan dannelsen av en klassebevissthet og utviklingen av en klasse ikke er noe som skjer i seg selv, eller en gang for alle, men er et resultat av konkrete konflikter i sin egen samtid.

Kollektiv kamp skjer når mennesker anerkjenner sine felles problemer og interesser, og begynner å overføre dem til kollektive handlinger. Thompson beskriver hvordan ulike arbeidere på ulike måter gjennom historien møter ulike former for kapitalistisk undertrykking, men på tross av dette fant sammen i felles klassebevissthet.

Det kan vi godt tenke på i dag når arbeidere og arbeidsløse, migranter og minoriteter, ved første øyekast kan fremstå nesten i konflikt med hverandre, og i det - politisk demotiverte og frustrerte. Klassedannelsen var, og vil fortsette å være, en aktiv og åpen prosess som var et resultat av menneskelige handlinger og historiske betingelser.

Nyliberalismens insistering på individet har bidratt til at mange av oss lenge har slitt med å se kraften i det kollektive, slik Naomi Klein har skrevet om i flere bøker.

At vi – sammen – har reelle grunner og forutsetninger for opprør mot urett og urettmessige krav fra samfunnet, kan virke fremmed fremdeles.  Dette kan skje, nettopp fordi nyliberalismens politiske metode handler om å frata oss fortellingen og historien om tidligere tiders kollektive kamper, da folk sto sammen i solidaritet og oppnådde forbedringer i sitt samfunn.

Hvis vi ikke påminnes disse historiene, hvis vi ikke kjenner den historiske sammenhengen vi inngår i, står vi klare til å hele tiden ta imot splitter nye sannheter. Vår kollektive hukommelse løses opp og fragmenteres, fordi vi ikke oppdras i kunnskapen om kampene fra arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen, antirasismebevegelsen og så videre.

Dermed har vi lenge stått med litt for lite historisk selvsikkerhet og ballast: men fleksible, omstillingsvillige, positive og løsningsorienterte. Vi mangler, som den amerikanske sosiologen C. Wright Mills ville sagt, en sosiologisk fantasi som lar oss se sammenhengen mellom individuelle utfordringer og samfunnet rundt oss.

Kan vi håpe at felles utfordringer under et og samme virus har fått oss til å se oss selv, den kollektive kampen og klassebevisstheten på nytt? Noe må vi våge å håpe på.

God digital 1. mai.

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.