Atommakt i rykteflom

Kim Jung-uns forsvinning viser svakheten ved et diktatorisk styresett. Han er eneveldig, noe som forsterkes gjennom en hemningsløs persondyrking. Han er del av en familie som har styrt Nord-Korea siden krigen sluttet i 1953 og som framstilles på en mytisk måte som guddommelige.

Nordkoreanske myndigheter kommenterer aldri rykter om familiens helse.

Det legger ikke akkurat noen demper på ryktene. Men de trenger absolutt ikke være sanne. Rykter i massemedier fortalte opptil flere ganger at både Kim Jung-uns far Kim Jung-il og hans bestefar Kim Il Sung var døde, uten at det stemte.

Les også: Omsider nådde varslene om virusfaren inn i de lukkede samfunnene (+)

Ingen vet sikkert hvorfor Kim Jung-un har gått under jorda. Men at han ikke var til stede og la ned krans ved monumentet over Kim Il Sung på hans fødselsdag 15. april, forteller i alle fall at dette ikke er noen vanlige feriedager.

Ryktene som går lengst, sier at han er død.

Andre at han 12. april gjennomgikk en hjerteoperasjon som ikke har vært vellykket. En kinesisk legedelegasjon satte fart i ryktene. Men ved tidligere hjerteproblemer har franske leger vært foretrukket. Kanskje peker kinesiske eksperter denne gang snarere mot koronasmitte.

Offisielt eksisterer det ikke korona i Nord-Korea. Et ledd i at man alltid ønsker å vise seg fram som ekstra framifrå. Sannsynlig er det ikke. Sør-Korea var blant de første og de hardest rammede. Det er tross alt ganske stor utveksling mellom de to koreanske landene. At det ikke har fulgt med noen smitte, lyder utrolig.

At Kim Jung-uns spesialtog står i Wuhan tyder på at han oppholder seg der. Han kan være syk.

Men han kan også ha plassert seg selv i frivillig karantene. Som sterkt overvektig – trolig rundt 130 kilo – med tidligere hjerteproblemer, storrøyker med innrøykte lunger og en ellers lite sunn livsstil er han absolutt i risikogruppen, selv i en alder av bare 36 år.

For abonnenter: Våre beste artikler om korona

Når en diktator forsvinner fra offentligheten, kommer alltid spekulasjoner om mulige etterfølgere. Heteste navn i Nord-Korea denne gang er Kim Jung-uns søster Kim Yo-jong. Det er ikke gitt at disse spekulasjonene er til hennes fordel. Hennes bror har for vane å rydde mulige utfordrere av veien. Hans bror Kim Jung-nam ble myrdet med gift på flyplassen i Kuala Lumpur. Det er utenkelig at ikke den mektige diktatoren der hjemme hadde gitt klarsignalet. En onkel som plutselig ble for mektig, ble også henrettet sammen med flere andre som kunne tenkes å utfordre den da nytilsatte statslederen og partilederen.

Kommentaren fortsetter under bildet. 

Kim Yo-jung, søsteren til Nord-Koreas leder. Foto: Jorge Silva/NTB scanpix

Les mer: Fritt fram for autoritære ledere

Kim Yo-jung har styrken av et meget nært forhold til sin bror.

De to gikk på skole sammen i Bern i Sveits og bodde sammen i et hus under streng bevoktning. Hun opptrer nå stadig oftere i brorens nærhet som en åpenbart meget nær rådgiver. Hun er sjef for propagandaministeriet og medlem av politbyrået. Dette er sentrale stillinger for en 33 år gammel kvinne i et ellers konfusiansk, mannsdominert samfunn. Hun er kjent som en meget røff dame, med stålhardt blikk, er steinhard kommunist og sterk i sine uttalelser.

Sørkoreanske protester mot en militærmanøver avfeide hun som «redde hunder som bjeffer». Om nordkoreanerne er modne for en kvinnelig leder, er likevel et spørsmål. Men det er en både etablert og sterk tradisjon at lederen skal komme fra den mytiske, guddommelige Kim Il Sungs familie.

Usikkerheten rundt Kim Jung-un og Nord-Korea forsterkes av at landet er en atommakt med evne til å slippe et kjernefysisk helvete ned over nabolandene.

Diskusjonene og forhandlingene rundt Nord-Koreas atomanlegg, prøvesprengninger og til sist fungerende atomsprengladninger har pågått siden tidlig 1990-tall. Det har vært utallige såkalte gjennombrudd og like mange sammenbrudd. Det som har preget hele denne merkelige prosessen, er at partene er helt ute av stand til å forstå hvordan motparten tenker og føler. Da må det gå galt.

Nord-Korea har gjennom dyrekjøpt erfaring kommet til at man er nødt til å forhandle ut fra styrke dersom noe skal oppnås.

USA med støttespillere er like overbevist om at straffetiltak, jo strengere jo bedre, er veien å gå for å oppnå noe. Men straffetiltak gjør ikke all verdens inntrykk på et regime som heller lar deler av befolkningen sulte i hjel enn å gjøre kutt i våpenprogrammer og forsvarsutgifter. Det er flere ganger blitt inngått avtaler om avvikling av atomanlegg og stopp i utviklingen av atomvåpen. Kort tid etter har det skåret seg. Iblant fordi USA har nektet å følge opp med store nok lettelser i sanksjonene slik det var lovet. Men også fordi det er avslørt at nordkoreanerne i hemmelighet fortsatte med deler av sine våpenprogrammer.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

President Bill Clinton kom i 1999 langt med en avtale om at våpenprogrammene skulle suspenderes mot betydelige lettelser i sanksjonene. Den såkalte solskinnspolitikken i 2000 der de koreanske statslederne Kim Dae Jung og Kim Jung-il møttes flere ganger ga også grunn til optimisme. Men så overtok George W. Bush i 2001. Han skrudde til, nektet å fjerne sanksjoner og karakteriserte på toppen Nord-Korea som del av «ondskapens akse». Det var igjen tilbake til start.

De såkalte seksmaktsforhandlingene kom i gang i Beijing i 2004 med Sør-Korea, Nord-Korea, USA, Kina, Japan og Russland. Det ble som før, stadig ett skritt fram fulgt av ett tilbake. En lovende avtale ble revet overende da kongressen i USA nektet å lette på sanksjonene. Kongressen har hele tiden vært en pådriver med krav om sanksjoner. Ikke bare for å stoppe våpenprogrammene, men også for å tvinge gjennom respekt for menneskerettighetene og løslatelse av politiske fanger. Dette er dømt til å mislykkes overfor et land som Nord-Korea, selv om kravene i seg selv er helt på sin plass.

Dermed står man uten noen fungerende atomavtale. Våpnene er der, den ubestridte lederen ikke. Verden venter i spenning.