Kommentar

Finland – Nordens «preppere»

Det er gode tider for «prepperne» med bunkers i hagen og joikakaker nok for det neste året. Kanskje vi for en gangs skyld skal lytte til de paranoide og sjekke fakta om Finland?

Finlands statsminister Sanna Marin styrer ett av få land som har bygd opp kriselagre av smittevernsutstyr. Foto: Antti Aimo-Koivisto/Lehtikuva via Ap
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I slutten av mars gikk det et brev fra Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap) til ordfører Chen Fei i den kinesiske byen Yantai. Chen hadde takket Kari for hyggelige hilsener da koronaviruset herjet som verst i byen hans, og tilbød sin norske kollega hjelp. Nødhjelpen er i disse dager på vei fra Yantai til Stavanger i form av 30.000 ansiktsmasker.

Alle som i dag kan dra en «hva sa vi?» har rett. De av oss som har et beredskapslager bestående av mel etter julebaksten og en pakke havregryn nederst i en kjøkkenskuff, lever i likhet med mange nasjoner etter «just in time»-prinsippet. Lagre er kostbare, mel og dopapir kjøpes inn når det er tomt – akkurat som med ansiktsmasker og alt det andre smittevernsutstyret og medisiner Norge har for lite av.

Kriser former oss. Det er menneskelig at det må gjøre ekstremt vondt før vi lærer. HMS-reglene i oljeindustrien kom for alvor til etter «Kielland»-ulykken i 1980. 22. juli-terroren i 2011 avdekket store mangler i sivil beredskap og «ressurser som ikke snakket sammen». Erna Solberg har allerede nedsatt en granskingskommisjon som skal se på hvordan krisen ble håndtert og hvordan beredskapen var i forkant. Hun bør også ta en prat med sin finske kollega Sanna Marin. Borgerkrig, krig med Sovjetunionen og avhengigheten av den uforutsigbar naboen, har gjort Finland til Nordens «prepper-nasjon». Finnene har beredskapslagre for metaller, reservedeler til jordbruksmaskiner, såkorn og smittevernutstyr for mellom tre og seks måneder. – Mye var utdatert, men vi kunne kjøpe oss tid, sa Johanna Nystedt, direktør for det finske legemiddelverket Fimea nylig til Hufvudstadsbladet.

27. mars 1980 og 22. juli 2011 er min generasjons «hvor var du?»-datoer. «Kielland» og terroren var sjokk, koronapandemien arter seg annerledes. Sett bort fra joikakake- og dopapirhamstringen 12. mars har koronaviruset brakt med seg få sjokk – selvsagt med unntak for personer som er blitt syke, de døde og deres pårørende. Vi andre har glidd inn i en tilstand av hjemmekontor, ettervekst og mangel på sosialt liv. Selv om alvoret er stort for pasienter, pårørende, helsearbeidere og alle som sliter økonomisk, er frykten og sjokket fraværende. «Alt blir bra» og «på den andre siden av koronaen» er to av klisjeene setningene vi trøster hverandre med. Pandemiens ytre drama utspiller seg i Bergamo og New York, ikke her. Det er umulig å distansere seg fra bomber og masseskyting, men for både myndigheter og enkeltpersoner var ikke pandemi noe som kunne ramme oss.

Korona-gransker Stener Kvinnsland trenger ikke å google lenge etter advarslene. Året etter 22. juli-terroren satte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) opp et skjema over kriser som kan ramme Norge. Terrorangrep var litt mindre sannsynlig enn flom, mens influensapandemi var den mest sannsynlige katastrofen som kunne ramme. I 2012-rapporten fra DSB slås det fast at intensivkapasiteten ikke er tilstrekkelig, det advares mot sosial uro, forstyrrelser i dagliglivet, hamstring, «misnøye og protester mot myndigheter». Med nesten samme profetiske presisjonsnivå leverte Helsedirektoratet i 2019 en rapport om nasjonal legemiddelberedskap der «just in time»-levering av legemidler omtales som en svakhet, med den konsekvens at lagrene varer i to-tre uker. Selv om helsebyråkratiet ved Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet ble kuttet med 250 årsverk mellom 2016 og 2018, leverer de i hvert fall presise analyser.

Problemet er ikke mangel på rapporter om pandemi, men mangel på politisk vilje. Selv om hus stort sett aldri brenner og biler flest ikke kolliderer, er det lurt å bruke noen tusener hver måned på forsikring. Norge ble ferdig med den kalde krigen etter 1989 og bygde ikke bare ned den militære beredskapen, vi har også sørget for at Forsvaret ikke har lagre med medisiner til egne soldater i krise. Pandemiens etterspill bør bli lavmælt. Som tidligere og nåværende regjeringspartier har Ap og Høyre latt rapporter om beredskap ligge. I stedet har styringspartiene latt seg forlede av den kapitalistiske favoritt-tesen «just in time». Bilfabrikker får deler levert i tide til å skru bilene sammen – og slik har verden i de siste årene perfeksjonert logistikken. Ulempen med fri flyt av støtfangere og smittevernutstyr, er at pandemier oppstår hvert 10. til 40. år. Det er høyrisiko å basere seg på medisinsk utstyr fra Kina når det er kjent at influensaviruser ofte – ikke alltid – oppstår i Asia. Fabrikkarbeidere kan også bli syke. Derfor bør det holde med en telefon fra Stavanger til Oslo, ikke et brev fra Stavanger til Yantai, for å melde fra om mangel på smittevernutstyr.

Bjørn G. Sæbø

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis