Kommentar

Den oransje fare

Heldigvis har vi Donald Trump. Han viser jo vei.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Donald Trumps presidentskap vil stå igjen som det svakeste i amerikansk historie. Hvis man i det hele tatt skal anerkjenne jobben han gjør med å kalle det et presidentskap.

Historien vil være brutal mot Donald Trump. Men han er nøyaktig det vi trenger nå.

Denne ukas daglige koronapressekonferanser har tatt Trump til nye dybder. Han har hintet om diktatorisk makt. Skjelt ut reportere for å stille feil spørsmål.

Les også: På tur i Oslomarka? Da bør du se etter gjenferd, nisser og huldre

Han har panisk prøvd å skjule sin egen inkompetanse i møtet med viruset gjennom konstruerte tidslinjer og ved å skylde på WHO for sendrektighet. Han toppet det ved å stoppe overføringen av midler til den internasjonale helseorganisasjonen.

Et grep som i realiteten er å skyte seg selv i foten og verdens fattige, som trenger WHO aller mest, i hodet.

Når USA, men også verden, trengte han som mest, gikk presidenten inn i full valgkampmodus. Han startet en vill PR-krig for å beskytte sin egen person og bygge opp under eget ego midt i den største krisa menneskeheten har sett siden hans noe mer anerkjente forgjenger Franklin D. Roosevelt reddet USA ut av depresjonen på 1930-tallet og verden fra fascismen på 1940-tallet.

Det er så mye å ta Trump på. Det aller meste han har gjort, har vært feil. Den siste uka har fått meg til å føle at det er en menneskelig tragedie vi er vitne til fra podiet i Det hvite hus. Men han redder oss nå.

For han vil stå igjen som en klovn, som en moderne, gal solkonge. Som et symbol på hvor galt det kan gå når politisk styring ikke tas på alvor. Når politikk gjøres til en selskapslek for de rike og velgermassene manipuleres gjennom sosiale medier.

Trump, eller rettere sagt dukkemester Steve Bannon, hadde en dagsorden om å dekonstruere verden slik vi kjenner den. Nasjonale og internasjonale institusjoner skulle bygges ned.

Han har hakket løs på NATO, han foreslo for 2018 å halvere bevilgningene til FNs programmer, han har undergravd World Trade Organisation og klimaforhandlingene. USAs forhold til venner og partnere er dårligere enn noen gang (hvilket har gjort samarbeidet mot korona vanskelig), og han har skapt uro over alt han har kunnet.

Slik er koronaeffekten på Oslo-lufta: – Reduksjonen er mindre enn forventet (+)

I hans kjølvann fulgte også Brexit og et svakere EU. I sum har Trump lykkes med å svekke strukturene i verden. Og ikke minst undergrave USAs posisjon. Før Trump, ville det vært en selvfølgelighet at USA og presidenten personlig tok lederskapet i en krise som vi er i nå.

Trumps presidentskap er faktisk lyden av USA og verden som treffer bunnen. Og derfra er det bare en vei. Opp. Tilbake. Derfor er han det vi trenger nå. Ikke en midt på treet mislykket president som kan la nestemann fortsette i samme spor, men en spektakulært lite egnet mann som kan skremme oss våkne. Vekke oss i tide. I tide til å ta tilbake styringa. Følge våre egne fotavtrykk tilbake til en verden av fornuft.

Trumps drøm om mindre styring, har kommet i rekyl. Krisa har vist at amerikanerne og vi alle trenger mer og sterkere politisk styring – og ledelse. Vi trenger et sterkt internasjonalt samhold, og mer overnasjonalitet som kan koordinere innsatsen. Krisa avslører også et USA som er overmodent for reform.

Det er et system rigget for solskinnsdager. Der helseforsikring er knytta til jobb. Der titalls millioner er avhengig av religiøs veldedighet eller statlige matkuponger.

Der tøylesløs kapitalisme har gjort det umulig å leve av å jobbe for de nederst ved bordet. Et land som aksepterer så dårlige lønninger samtidig som dollarene hoper seg i den andre enden av bordet, er ikke et samfunn.

Jeff Bezos, verdens rikeste mann, har økt formuen sin med 240 milliarder kroner i løpet av det koronaherjede 2020. Men han vil ikke betale sykepenger til alle sine ansatte. 17 millioner amerikanere er nå arbeidsledige, mens formuene til de rike bare øker og øker. At Bezos donerer en milliard kroner til mat, er aller mest en provokasjon.

Nedturen for fellesskapet i verden begynte ikke med Trump. Det har pågått siden murens fall. Grenseløse tiår ligger bak oss, med vill vekst i privat forbruk og statlig finansiert turbokapitalisme i Kina. Nyliberalismen har feid over oss alle, og satt politikk på sidelinja. En internasjonalisert økonomi har gjort det i praksis skattefritt å eie verdens største selskaper.

Den gode politikken som skal bremse og gasse samfunnsutviklingen, slik at den er bærekraftig og rettferdig, er utkonkurrert av kapitalismens monsterkrefter. De splitter og hersker. Kapitalen er blitt politikkens kryptonitt.

I de samme tiårene er FN blitt svekket og pengestrømmen har tørket inn. FN er ikke mektigere enn det medlemslandene vil at det skal være. Og nå er FN neglisjert og svakt.

 «Hvis flere strømme-produsenter lar seg inspirere av dette, lover det godt» (+)

Det er det flere enn USA som må ta skylda for. Også EU har vist svakhet som kollektiv i møte med koronakrisa – og som de viste i forsøkene på å løse flyktningkrisa. Opplevelsen av at det i krise er hvert land for seg, er svært uheldig for Brussels autoritet og limet i unionen. Når EU-landene nå åpner opp igjen etter koronaen, er det ikke i sluttet orden.

Når USA trekker seg tilbake, tar Kina steg fram. Mens USA i 2019 kuttet sine overføringer til FNs fredsbevarende styrker med to milliarder, lovte Kina å bidra med ti milliarder.

Det er illustrerende. Landet har nå tatt rollen som verdens største aktør innen fredsbevarende operasjoner. Og når koronaen herjer, er det ikke smittevernutstyr fra Washington som kommer til unnsetning, men pakker fra Beijing med tekst på italiensk. Eller påskriften «Heia Ungarn», som fikk statsminister Orban til å fortelle kinesisk TV at «i vesten er det mangel på alt. Hjelpen vi får, kommer fra øst». Tegn i tida.

Den gule fare ble brukt nedsettende om asiatenes utfordrende framvekst på tidlig 1900-tall. Kina er stadig en utfordring. I Det hvite hus raver den oransje presidenten videre. Heldigvis er han på vei mot exit-skiltet.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen