Kommentar

Arven etter Stoltenberg 1

Et politisk «jubileum» har gått under radaren i disse korona-tider.

Det er nå 20 år siden Jens Stoltenberg dannet sin første regjering. Det var to spesielle trekk med denne regjeringsperioden: Stoltenberg grep makten midt i en stortingsperiode.

Og mindretallsregjeringen som han ledet, reformerte mye i Norge på bare halvannet år.

Stoltenberg tok over som statsminister 17. mars 2000.

Høyre og Arbeiderpartiet sørget nemlig for å kaste sentrumsregjeringen til Kjell Magne Bondevik. Bakgrunnen var at Bondevik ikke ville bøye seg for et flertall på Stortinget som ønsket å bygge et gasskraftverk på Kårstø.

Bondevik brukte konsekvent betegnelsen «et sterkt forurensende grasskraftverk» og kunne dermed gå av på det mange mente var en god miljøsak.

Det hører med til historien at dette prosjektet aldri ble noen suksess.

Regjeringsprosjektet til Stoltenberg ble heller ingen suksess, i hvert fall om vi skal dømme etter valgresultatet i 2001. Det ble nemlig historisk dårlig. Ap falt fra 35 prosent til skarve 24,3 prosent i dette stortingsvalget, og Bondevik ble på nytt statsminister.

Denne gangen fikk Bondevik Høyre med på laget, mens Senterpartiet vendte ham ryggen.

Men den rene Ap-regjeringen fikk altså gjennomført mye på rekordtid. På nyåret 2001 så handlingsregelen for oljepengebruk dagens lys. Sett i ettertid var det et klokt grep som har sikret god oppslutning om oljefondet.

Smart var det også å starte opp prosessen med pensjonsreformen.

Statoil ble delprivatisert, og staten tok over sykehusene. Dette var to reformer som møtte intern motstand blant gamle Ap-veteraner og i fagbevegelsen. Det hjalp ikke at LO-leder Ynge Hågensen stilte seg bak begge disse reformene når folk som tidligere partisekretær Haakon Lie og tidligere industriminister Finn Lied, vendte tommelen ned for børsnotering av Statoil, og det daværende Kommuneforbundet sa nei til sykehusreformen.

Sommeren 2001 ble det innført moms også på tjenester, mens matmomsen ble halvert.

Å innføre en ny momsreform i et valgår, var slett ikke noe sjakktrekk, snarere tvert om. Få forsto poenget med at den halverte matmomsen også skulle føre til at det ble dyrere å spise bollen utendørs enn inne på bakeriutsalget.

Og verre ble det da regjeringen lanserte fornyelse av offentlig sektor som en viktig reform.

Regjeringen gikk langt i retning av å innføre målstyring i ren Tony Blair-stil. Jens Stoltenberg avviser, også i dag, at dette var New Public Management. «Jeg tror jeg knapt hadde hørt om begrepet, og det var ikke viktig for reformene vi gjennomførte», sier Stoltenberg i et ferskt intervju med Morgenbladet. Problemet var bare at mange velgere fikk inntrykk av at Ap gikk til høyre politisk. Dette ble en gavepakke til SV, som fikk rekordoppslutning på 12,5 prosent ved valget i 2001.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen åpnet for bestemor på anbud. Dette utspillet ble en rød klut for Kommuneforbundet.

Det hjalp ikke å snu, for katta var allerede ute av sekken. Og enda verre skulle det bli da det ble kjent at regjeringen hadde luftet ideen om å kutte i sykelønnsordningen. Valgnederlaget var ikke til å unngå. Stoltenberg kom riktignok tilbake som statsminister i 2005, da for en rødgrønn koalisjonsregjering som satt i åtte år. Men det er en annen historie.

Det strategisk-politiske håndverket sviktet fullstendig i 2000 og 2001.

Det hjelper ikke at Jens Stoltenberg kommer drassende med følgende sitat fra Trygve Bratteli: «Det saklig riktige er alltid det taktisk riktige». I dag innrømmer Stoltenberg overfor Morgenbladet at hans første regjering kom med mange reformer som ikke var godt nok forankret.

Derfor klandrer han ikke velgerne som vendte Ap ryggen den gang. På den annen side står han fast på at regjeringserklæringen fra 2000 er «gripende god, den dag i dag». I ettertid har han blitt mer og mer stolt av den regjeringen.

Vel så interessant er det at dagens Ap-leder, Jonas Gahr Støre, klokelig har parkert New Public Management som idé. Han vil tvert om ha mindre rapportering og færre rettighetsbaserte ordninger. Støre vil derfor gi de offentlig ansatte større tillit.

Det hører samtidig med til historien at dagens Ap-leder også forsvarer delprivatiseringen av Statoil og den statlige overtakelsen av sykehusene. Her er det ingen vei tilbake.

Hva kan man så lære av Stoltenbergs første regjering?

Fornyelse av offentlig sektor er ingen god valgkampsak, i hvert fall for et sosialdemokratisk parti. Slike reformer må i tilfelle innføres gradvis og i det stille. Ap må også spille på lag med fagbevegelsen. Kommunikasjon og forankring er avgjørende for å lykkes. I 2001 var Ap uforberedt på regjeringsmakt.

Da var Jonas Gahr Støre politisk fersk stabssjef hos Jens Stoltenberg. I 2021 må Støre være bedre forberedt. Dagens Ap-leder har lært at en tillitsreform i det offentlige er riktigere politikk enn Stoltenbergs kjølige målstyring.