Kommentar

Konge og nasjon ved nullpunktet

Kaoset var betydelig større sist kongeriket var i total krise.

Kvelden 16. april 1940 satt kong Haakon på Heggelund pensjonat ovenfor Otta i Gudbrandsdalen og lyttet til radio. En uvirkelig uke var gått siden monarken ble vekket 9. april av nyheten om tyske skip på vei inn Oslofjorden. Og nå så kampen ut til å være over. Det var håpløst.

Hit hadde kongen kommet 13. april, etter fire døgn på vill flukt fra tyske soldater og fra statskuppet som var gjennomført i hovedstaden. I et lite rom i tømmerhusets andre etasje hadde kongen fått sitt soveværelse. Han delte det med kronprinsen, og på veggen hang et foto av ham selv og hans avdøde dronning.

Det var her han møtte sine utslitte, forvirrede regjeringsmedlemmer til statsråd. I tillegg til en håndfull soldater var dette alt han hadde.

På Dombås noen mil lenger nord hadde det regnet tyske fallskjermsoldater ned fra himmelen. Kongen satt som ei nøtt i en nøtteknekker, fanget mellom tyske styrker i nord og sør.

Fra Oslo var det kommet nyheter om at høyesterett og justitiarius Paal Berg var blitt enige med de tyske okkupasjonsmyndighetene om å sette ned et sivilt administrasjonsråd som skulle styre de besatte områdene.

Det hadde bare gått en uke siden konge og regjering hals over hode hadde forlatt Oslo. De var blitt bombet og forfulgt, de hadde kjørt panisk rundt halve Sør-Norge. Kongen og statsminister Johan Nygaardsvold i hver sin bil, i hvert sitt dalføre, uten bevoktning og uten å vite hvor den andre var.

Landet var uten ledelse. Og nå hadde det sivile Norge inngått en avtale med tyskerne. Heller ikke regjeringen ønsket kaos og lovløshet for sine sivile landsmenn. Men dette var et stikk i ryggen. Det var en svekkelse av den nasjonale motstanden. En utydeliggjøring av Norge og regjeringens linje.

Og på radioen denne kvelden fikk kong Haakon høre det som må ha vært som et dødsstøt. Det var den mest nedslående av mange tunge kvelder den uka.

Over radioen hørte han Oslo-biskop Eivind Berggrav oppfordre alle sivile til ikke å gjøre motstand. Nordmennene måtte ikke være dårlige tapere, sa biskopen, som avsluttet sin tale med å presisere at «mange har også meget godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne».

I Gudbrandsdalen kan konge og regjering knapt ha trodd det de hørte. Følelsen av å være fanget må ha vært ille og fryktinngytende. Men følelsen av svik må ha vært enda verre. Dette var nullpunktet.

Norge var dårlig forberedt på krig. At konge og regjering kom seg unna til Molde og så Tromsø, skyldtes flaks og tilfeldigheter, men også god hjelp fra britene og noen kjølige hoder når det trengtes som mest. Verden for øvrig var også dårlig forberedt på krig.

Det eneste landet som virkelig var klare, var Frankrike. Men de var forberedt på et annet scenario og falt for tyskernes blitskrig i løpet av uker. God beredskap forutsetter god analyse.

Gode planer pulveriseres raskt av brutale doser virkelighet. Da som nå.

Beredskapen for Sjøforsvaret var skjerpet kvelden 8. april 1940. Marinen og flyvåpenet var mobilisert allerede etter krigsutbruddet høsten 1939. Likevel var reaksjonen ofte apatisk.

Måkerøy fort utenfor Tønsberg, med sine to store, moderne kanoner, kunne og burde ha skutt.

Etter krigen skrev den militære undersøkelseskommisjonen: «At Måkerøybatteriet ikke ble satt inn er uforståelig. Her som på mange andre steder får en inntrykk av at interessen konsentrerte seg om å få en rimelig grunn til å gi opp.» Det er en god oppsummering av det norske forsvaret den første dagen. Organisering og ledelse var patetisk.

Heltene 9. april var de 50.000 frivillige som møtte opp for å kjempe uten innkalling og mobilisering. Men ellers ble nyheten om at landet var hærtatt av fremmed makt, avventende mottatt. Krig var ikke erklært.

Dette kommer kanskje best til uttrykk på borgerlige Adresseavisens forside 10. april, der det nærmest lettet står: «Besettelsen av Trondheim gjennomført i ro og orden». Med følgende undertitler: «All virksomhet går normalt». «Postgangen i orden igjen i morgen», takk og pris, og «1.200 tyske soldater innkvartert i går».

Avisa uttrykker en vilje til pragmatisk aksept av den nye situasjonen som langt på vei definerer Norge i krigens første fase.

9. april var en militær katastrofe. Skylda må mange dele: De militære, men også de borgerlige partiene som holdt forsvarsbudsjettene lave gjennom hele mellomkrigstida.

Etter at Arbeiderpartiet kom til makta med Johan Nygaardsvold som statsminister i mars 1935, økte bevilgningene. Stikk i strid med myten om at partiet bygde ned forsvarsevnen. Og fram mot krigsutbruddet økte de kraftig, men det var for lite, for sent.

Hva mer kan vi lære av overfallet 9. april? Når vi nå er der igjen, ved nullpunktet. Vi reagerer alle ulikt på kriser. Kong Haakon beholdt roen, statsminister Nygaardsvold var betydelig mindre fattet. Den første ble en helt, den andre syndebukk.

Den mest klarsynte i regjeringen, Trygve Lie, grep sjansen med begge hendene og ble FNs første generalsekretær. Midt i kaoset ble det fattet mange riktige valg.

Vanlige folk reagerte også på forskjellig vis i møte med en ny hverdag. Noen så muligheter for jobb, andre meldte seg til militærtjeneste. Noen levde livet som før, andre brøt opp, dro til England og kjempet.

Ikke engang kong Haakon kan ha trodd at han skulle komme tilbake til Norge den kvelden foran radioen.

Mer fra Dagsavisen