Partipolitikken sendt i eksil

Koronakrisen har snudd opp ned på norsk politikk. Landsmøter er utsatt på ubestemt tid. Lønnsoppgjøret er skjøvet til høsten. I Stortinget er omtrent alle saker som ikke handler om smitten, satt på vent. Møter foregår digitalt.

Samarbeidet mellom Stortinget og regjeringen har i etterkrigstida aldri vært så tett og godt som nå.

Stortinget har utstyrt regjeringen med den mest omfattende fullmaktslov siden Elverumsfullmakten 9. april 1940. Partipolitikken er sendt i eksil til krigen mot viruset er over.

Nå er det solidaritet og samarbeidets ånd som råder. Med unntak for «opprøret» fra nord mot regjeringens pålegg om å fjerne lokale smittevernstiltak, har det senket seg en historisk politisk ro over landet.

Dagsnytt 18 er overtatt av medisinsk sakkyndige og noen helsepolitikere med statsråd Bent Høie i spissen.

De faste politiske kommentatorene er kastet på gangen.

Statsminister Erna Solberg er, med et par unntak, skjermet for kritikk. Hun kan sole seg i glansen fra den vennlige omtalen i mediene. Hennes popularitet øker.

Opposisjonspartiene har ekskludert seg selv fra å opponere mot regjeringen på et bredt politisk felt. Mindretallsregjeringen Solberg har dermed fått en makt den aldri var tiltenkt. Det kan minne om «ettpartistaten» under Einar Gerhardsen på 1950-tallet. Den gangen hadde regjeringen også fått fullmaktslover.

Ikke for å vinne en krig mot et virus, men for å vinne den kalde krigen mot Sovjetunionen og kommunismen.

Noen partier får flere velgere og andre taper velgere når de tradisjonelle politiske skillelinjene forsvinner. Det er lett å se av meningsmålingene hvem det er. Høyre og Ap vokser.

Høyre er på valgresultatet. Ap nærmer seg valgresultatet fra sist. De mindre partiene krymper. Rødt, som lenge har ligget trygt over sperregrensen på 4 prosent, er nå under grensen. Mye tydet på at MDG hadde skaffet seg en solid posisjon på over 5 prosent i oppslutning. Plutselig har partiet falt under 5-tallet.

Målingene viser at KrF er i faresonen for å falle helt ut av Stortinget. Venstre sitter igjen med bare en stortingsrepresentant.

De mellomstore partiene merker også bortfallet av den normale partipolitikken. Sp har falt fra 16,6 prosent på målingene i mars til 14,8 prosent nå i begynnelsen av april.

Det fortelles at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gjør en formidabel innsats i Stortinget med å pakke redningspakker og forsterke smittevernet. Det synes bare ikke.

Sp er best når partiet kan stå fram med protest og kritikk av regjeringens politikk. Til tross for at Audun Lysbakken er synlig i mediebildet med gode poenger og replikker, står SV på stedet hvil med 7 prosent i oppslutning.

Smitten har gått hardt ut over Frp. Siv Jensen tok sitt parti ut av regjeringen for å få flere velgere.

Det skjedde også. Fra januar, da Siv Jensen forsvant ut som finansminister, til februar gikk Frp fram fra 12,8 prosent til 15 prosent. Så kom koronakrisen og rommet for opposisjonspolitikk krympet.

Siv Jensen ble tvunget ut av rollen som en sterk opposisjonsleder til en plass i «firerbanden – Ap, SV, Sp, Frp – som i all hovedsak støtter regjeringens redningspakker. Resultatet er at Frp har falt ned til 12,3 prosent. Hele gevinsten ved regjeringsexiten er borte.

Tenk om hun hadde hatt ryggerad til å bli på sin post.

Som finansminister kunne hun ha tatt æren for redningspakkene og mye av oppmerksomheten bort fra statsminister Erna Solberg. Solberg hadde måttet dele plassen på pallen med Jensen. Det skal sies om Siv Jensen at hun gjorde seg godt som finansminister. Hun gjør det ikke godt som tøff opposisjonspolitiker.

Hun trives åpenbart heller ikke i rollen som haleheng til regjeringen. Siv Jensen bommet på timingen. Det blir ikke mye rom framover for tradisjonell Frp-politikk når grensene er stengt og asylpolitikken er satt på vent.

Trine Skei Grande var også uheldig med timingen. Hadde hun holdt fast på lederjobben i partiet tror jeg at hun hadde blitt reddet av koronakrisen. Selv ikke Venstre-folk er så dumme at de kaster sin leder i en historisk krisetid for nasjonen.