Det var før de siste påbudene, men vi hadde fått med oss nok til at vi holdt oss i egen kommune og forsøkte å unngå folk. Inne i Maridalen var det ikke så enkelt, med mange biler og mennesker, men kone, unger og jeg hadde en plan for dagen som vi var alene om.
Vi gikk en lang omvei på stier der vi stort sett var for oss selv, og kom så fram til baksiden av et sted spekket med politisk historie.
Martinhytta i Maridalen ble gitt som 70-årsgave til Martin Tranmæl fra Arbeiderbladet, Arbeiderpartiet og LO da han gikk av som redaktør i 1949. Tranmæl, min mest berømte forgjenger i redaktørstolen, var Aps sterke mann i en årrekke og Arbeiderbladets toppsjef fra 1921 til han rømte med regjeringen i 1940 og deretter fra 1945 til 1949.
Ved Martinhytta samlet han politiske venner til diskusjoner, akkurat slik han tidligere hadde gjort ved Tranmælhytta i Bærumsmarka. I Bærumsmarka hadde også Tranmæls gode venn og partikollega Einar Gerhardsen hytta «Kristi Rolighet». Den som kjenner sin arbeiderhistorie eller norgeshistorie fra byggingen av velferdsstat og det landet vi fikk etter krigen, vet hvor viktig disse stedene var. Det er ikke få politiske spørsmål som er blitt drøftet ved en peis i ei spartansk hytte langt inne i skauen.
Tranmæl søkte ut av byen til tømmerhogst og et enkelt liv ved hver mulige anledning, og landsfader Gerhardsen rømte på hytta for å tenke i fred da han hadde det som tøffest. «Gutta på Skauen» er langt mer enn en gjeng motstandsfolk under krigen. Det er på mange måter den norske folkesjela. Vi er alle forent med strikkegenser, termos og utedass.
De siste 30 årene har Martinhytta knapt vært benyttet av dem den skulle komme til gode etter Tranmæls død i 1967, nemlig politisk ungdom i Ap og LO og ansatte i Arbeiderbladet, dagens Dagsavisen. I stedet har Maridalens Venner på forbilledlig vis tatt vare på det idylliske stedet. Jeg har lest at hytta etter 1990 ble oppfattet som for spartansk til at den kunne brukes til moderne politiske møter.
Der jeg sto utenfor tømmerveggen, bestemte jeg meg likevel for å høre om vi kan få låne nøkkelen neste gang vi tar turen. Det må selvsagt bli en gang etter at den norske dugnadsånden har stengt døra for koronatrusselen og restriksjoner er opphevet.
Selv om vi akkurat nå har hytteforbud, er det greit å huske at det egentlig er det stikk motsatte av egoisme som gjør at vi nordmenn søker ut i marka når vi vil ha fri eller rømme fra farer som truer. Ved Martinhytta kan man formelig kjenne fellesskapsverdiene i den rene lufta. God fredag!
