Kommentar

Regjering i knestående

Solberg-regjeringen er den parlamentarisk svakeste regjering etter krigen.

Omdømmemessig er regjeringen helt nede i kjelleren. Kritikken fra fagfolk, vanlige folk og opposisjonen hagler mot statsminister Erna Solberg for elendig håndtering av koronaviruset og for manglende beredskap.

Alle hadde vi nok trodd at regjeringen hadde en god plan for å møte en pandemi. Det hadde den ikke.

Erfaringen med tidligere kriser skulle tilsi at myndighetene hadde bygd opp en solid beredskap med nok folk og utstyr til å møte en ny krise.

Det er en viktig oppgave for myndighetene å øve på hvordan man takler dem. Kriseøvelser er ikke en prioritert oppgave for forvaltningen. Det er bare Forsvaret som er konstruert for å møte kriser og krig, og som har øvelser øverst på programmet.

Høyres leder gikk til valg i 2013 med et løfte om bedre beredskap med henne som statsminister.

Bakgrunnen var beredskapssvikten under statsminister Jens Stoltenberg som ble avslørt etter 22. juli 2011.

Det viste seg å være et tomt løfte. Riksrevisjonen har påvist to ganger at Regjeringen Solberg ikke hadde gjort jobben med å forsterke beredskapen som Stortinget hadde pålagt den.

Erna Solberg bør ikke ha store forventninger om positiv omtale av regjeringens innsats når evalueringen av kampen mot koronaviruset kommer neste år, som er valgår.

Det er først nå at regjeringen har fått opp farten. Det minner om tregheten i Nav og i Sosialdepartementet som ble avdekket i forbindelse med trygdeskandalen.

I denne krisetida hadde landet trengt en sterk og handlekraftig regjering. I stedet er regjeringen blitt enda mer svekket enn den var før koronaviruset slo til.

To av regjeringens mest kompetente og erfarne statsråder hoppet av på et tidspunkt da statsminister Solberg hadde trengt dem mest. Regjeringens nummer to, finansminister Siv Jensen, hoppet av 20. januar samtidig som viruset inntok Europa.

Regjeringens nye nummer to, kunnskapsminister Trine Skei Grande, hoppet av denne uka på et tidspunkt da Norge erklærte krig mot viruset.

Et mer rystende eksempel på at statsråder og partiledere tenker mer på seg selv enn på hva som er til det beste for landets befolkning, har vi ikke i fredstid.

Statsminister Erna Solberg har grunn til å føle seg forrådt av de to som var hennes næreste politiske allierte i mange år. Hun klarte likevel å holde maska da hun takket Trine Skei Grande for deres lange vennskap.

Maska sprakk da Skei Grandes nærmeste i Venstre takket henne for innsatsen i Venstre. Krokodilletårene rant i strie strømmer nedover ansiktene til Sveinung Rotevatn, Abid Raja og Ola Elvestuen.

For ikke lenge siden ønsket de alle sammen partilederen dit pepperen gror, slik at de kunne ta jobben hennes som partileder. Det var da Skei Grande gjorde sitt livs politiske bommert. I stedet for å takke for seg og få godord for innsats med på veien ut døra, klamret hun seg til lederjobben på en måte som fikk Venstre-folk landet rundt til å reagere.

Raja og Rotevatn tråkket på partidemokratiet da de fornektet sitt kandidatur til ledervervet i bytte mot en statsrådstaburett.

Leder av Venstres valgkomité, Per A. Thorbjørnsen, misbrukte sin stilling da han godtok hestehandelen. I valgkomiteen var det flertall for Rotevatn som ny leder.

Et stort mindretall ønsket Raya. Bare ett medlem gikk for gjenvalg av Skei Grande. Likevel la Thorbjørnsen fram en enstemmig innstilling om gjenvalg av Skei Grande.

Thorbjørnsen må være besatt av tanken på å tvinge fram enstemmighet. Fra tid til annen er det ikke mulig å bli enig i politikken. Alle politiske partier har opplevd uenighet om valg av ny partiledelse.

Det normale da er å la landsmøtet avgjøre lederspørsmålet ved en kampvotering.

Det burde valgkomiteens leder foreslått. Skei Grande hadde tapt, men hun hadde da kanskje tapt med stil. I stedet har valgkomiteen i praksis tvunget henne ut av lederstolen, ut av regjeringen og Stortinget med halen mellom beina.

Hun fortjente virkelig ikke en slik sørgelig sorti.

Mer fra Dagsavisen