Ytre høyre normaliseres

I starten av februar møttes europeiske politikere og amerikanske, israelske og europeiske intellektuelle for å snakke om «Gud, ære, land: Ronald Reagan, Pave Johannes Paul II, og nasjonenes frihet». Møtet fant sted i Roma, og var organisert av den nyetablerte amerikanske «Edmund Burke-stiftelsen». Møtet var det andre i en konferanseserie med tittel «Nasjonalkonservatisme». Hovedtaler var Ungarns statsminister, Viktor Orbán.

Samlingen illustrerer de stadig mer flytende grensene mellom de såkalte «nasjonalkonservative» og det «ytre høyre». Før jeg vender tilbake til konferansen, vil jeg derfor her gjerne foreta en rask begrepsavklaring.

I forskningslitteraturen er det vanlig å skille mellom henholdsvis det ekstreme høyre og det radikale høyre, som til sammen utgjør ytre høyre. Ytre høyre er da forstått som de som står til høyre for sentrumshøyre. I tillegg brukes betegnelsen «høyrepopulisme» for å favne de aktørene som kan sies å basere seg på et klart skille mellom et nasjonalt «oss» kontra et annet «dem».

Det ekstreme høyre er de som avviser demokratiets prinsipper om flertallsstyre og folkesuverenitet, og som tidvis, men ikke nødvendigvis, forbindes med vold. Den nordiske motstandsbevegelsen er et eksempel på det ekstreme høyre, fascismen er et annet. Det radikale høyre er derimot de som søker politisk makt gjennom ordinære kanaler: de avviser det liberale demokratiet, men ikke demokratiet som sådan.

Dagens radikale høyre blir av forskere definert med referanse til deres vektlegging av autoritære verdier, nativisme, og populistisk retorikk. Nativisme er her forstått som vektleggingen av en ekskluderende form for nasjonalisme. Autoritære verdier er dyrkingen av lov og orden, og troen på et strengt organisert samfunn. Populismen er oppbyggingen av en kløft mellom folk, og en korrupt elite.

I eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti, motsetter dyrene seg hardnakket og indignert å bli telt. En tilsvarende reaksjon ser vi hos en del høyrepartier mot å bli klassifisert som utenfor sentrum. I norsk kontekst blir Fremskrittspartiet i forskningslitteraturen gjerne definert som høyrepopulistisk, i grenseland mellom det populistiske radikale høyre og det mer sentrumsnære og konservative. FrP vil imidlertid verken vedkjenne seg betegnelsen «ytre høyre», eller «høyrepopulisme».

Da SVs Heikki Holmås, som Jens Stoltenberg, for noen år siden kalte FrP for høyrepopulistisk, ble det rabalder. Erna Solberg ønsket at Holmås skulle beklage. Norske statsvitere bekreftet riktignok Holmås sin definisjon. Men TV2s daværende politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, mente utsagnet grenset til hets: «Det jeg reagerer på, er at man bruker de samme begrepene og samme definisjon på Frp som han også bruker på småbrune, rasistiske partier i Europa», uttalte Kristiansen i 2013.

Som vanlig er det vanskelig for en del å tenke seg at Norge kan være en del av det vi definerer som problematiske tendenser i andre land. Partier og politikere vil kunne bruke retorikken til det radikale høyre, uten å bli definert som det. Tilsvarende er det få av de høyreradikale aktørene som vil bli kalt «rasister». I stedet er de «innvandringskritiske».

Det er selvfølgelig på ingen måte ensbetydende å være innvandringskritisk og rasist. Men hvorfor og hvordan man er innvandringskritisk kan bygge på rasisme, inkludert det forskere kaller «hard» islamofobi. Stadig flere samfunnsaktører ser ut til å tro at det å kalle seg «innvandringskritisk» gir en blankofullmakt til å bruke rasistisk og fremmedfiendtlig retorikk.

Frem til 2000-tallet var «ytre høyre» et mer marginalt fenomen i europeisk politikk. Siden 2000-tallet har man snakket om en «fjerde bølge», hvor ytre høyre både har vokst og blitt en stadig mer normalisert del av politikken. Tre hendelser står sentralt i den politiske utviklingen: 11. september 2001, finanskrisen i 2008/2009, og flyktningkrisen i 2015.

Normaliseringen innebærer at vi kan snakke om spredningen av høyreradikal politikk, uten å nødvendigvis snakke om høyreradikale partier. Donald Trump er et godt eksempel på en høyreradikal politiker som kom til makten gjennom et konservativt parti.  Det samme gjelder president Jair Bolsonaro i Brasil. Forskere snakker i dag om «et omdømmevern» som tidligere konservative partier og politikere, som Fidesz i Ungarn og Lov- og Rettferdighetspartiet i Polen, har idet de beveger seg mot det ytre høyre. Omdømmevernet gir seg uttrykk i partienes motvilje mot å bli definert som høyreradikale, og at deler av det øvrige samfunnet i stor grad aksepterer dette.

Konferansen i Roma er et godt eksempel på normaliseringen av det ytre høyre. Flertallet av politikerne kom fra det radikale høyre. Foruten Orbán var Matteo Salvini, tidligere innenriksminister fra partiet Lega, hovedtaler. Marine Le Pens niese, Marion Maréchal, mer til høyre enn sin tante, var også der. Sverigedemokratene, som fosser frem på meningsmålinger i Sverige, var også representert. Flertallet av de intellektuelle var imidlertid konservative amerikanere, og finansieringen kom fra amerikanske, israelske og europeiske konservative tenketanker.

Sammensetningen av aktører illustrerer hvordan grensene for hva som er radikalt og konservativt nå tidvis flyter ut. Gruppen i Roma var en heterogen gjeng (foruten at 19 av 22 talere var menn).  Aktørene fant sammen i dyrkingen av utvalgte temaer: nasjon, religion (tolket på en bestemt, og ekskluderende, måte), tradisjonelle verdier. Samtidig er de uenige om mye annet: hva de mener om f.eks. økonomisk politikk spriker i ulike retninger.

«Er den nye nasjonale konservatismen en trussel eller er den – tvert imot – en dyd?», spurte konferansearrangørene retorisk. Mens mange ser på (etno)nasjonalismens fremvekst som en trussel mot etterkrigstidens liberale orden, oppfatter de nasjonalkonservative patriotisme og nasjonenes frihet som en «fortsettelse av de beste politiske tradisjonene fra forrige århundre». Samtidig sier det mye om konferansen at de valgte nettopp Viktor Orbán, en mann som stadig blir mer høyreradikal i sine uttalelser, som hovedtaler.

Polskbritiske Daniel Kawczynski, medlem av det britiske parlamentet for Det konservative partiet (toryene), ble kritisert for å delta i Roma. «Jeg er ikke enig med Orban og Salvini om alt», skrev han til sitt forsvar. «Men de representerer seriøse ideer og bekymringer». Kritikere mente han bidro til å normalisere det radikale høyre ved å delta på konferansen.

Et par uker var det britiske konservative partiet igjen i hardt vær. Boris Johnsons nærmeste rådgiver, Dominic Cummings, hadde ansatt en ung mann ved navn Andrew Sabisky. Sabisky måtte gå etter avsløringer om at han blant annet hadde snakket om «rasevitenskap» og koblinger mellom «rase og IQ». Sabisky hadde tydelige koblinger til det såkalte alt-right miljøet på nett, en del av det ekstreme høyre.

I helgen argumenterte Christian Tybring-Gjedde (FrP) for full stans i ikke-vestlig innvandring: «Vi har ingen plikt til å avskaffe vårt eget folk», sa stortingsrepresentanten. Når partiet Alliansen på sin side kan bli definert som «innvandringskritisk» av norske medier, sier det noe om vår samtid (Alliansens leder er imot «raseblanding»). Vi har som samfunn muligens mistet litt grep både om hva som er høyreradikalt, og hva som er rasistisk. Det er ikke rart, all den tid det ytre høyre og dets retorikk blir en stadig mer integrert del av vår hverdag.

Les også: Kommentar: For ytre høyre kan det se ut til at vindmøllen er blitt den nye muslimen