Kommentar

Demokratiet i Israel er i krise

Israelere går i dag til valg for tredje gang på bare ett år, men man snakker allerede om et fjerde valg. Noe farlig er i ferd med å skje.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

JAFFA: Etter at ingen greide å danne regjering etter det forrige valget i september heller, ble det nok en gang utlyst nyvalg, og det er det som skal holdes i dag. Men det er helt klart at demokratiet ikke lenger fungerer i Israel.

En rekke underfundigheter preger også dette valget, sammen med skumle varseltegn. Statsminister Benjamin Netanyahu er for eksempel ikke lenger Israels folkevalgte leder. I stedet leder han et forretningsministerium siden ingen, helt siden april i fjor, har greid å danne regjering.

Dette har politiske konsekvenser som nå vil bli testet. For om kun to uker skal Netanyahu også på tiltalebenken i retten, anklaget for alvorlige korrupsjonsforbrytelser. Og vinner Netanyahu valget i dag, vil høyesteretten måtte ta stilling til om en politiker anklaget for alvorlige forbrytelser skal kunne utnevnes til landets statsminister. Dette er et vanskelig dilemma: For vinner Netanyahu, vil det unektelig være problematisk at høyesteretten eventuelt da overstyrer det demokratiske flertallet.

Et annet uvanlig fenomen ved dette valget er at storparten av ledelsen i det regjerende Likud-partiet ifølge flere rapporter nå er så lei at de faktisk ønsker å tape valget, bare for å bli kvitt Netanyahu. Ennå er statsministeren så sterk i eget parti at nesten ingen våger å gå ut offentlig mot ham. Men til en pris på flere milliarder kroner hver gang det holdes valg, håper Netanyahu nok en gang å vinne et tilstrekkelig flertall i parlamentet slik at han vil kunne be om immunitet fra rettergangen og unngå en sannsynlig fengselsstraff.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Uansett står ikke valget mellom en høyre- og en venstreside, men heller mellom et ekstremhøyre støttet av rasistiske og fundamentalistiske partier og et mer moderat høyre støttet av sentrumspartier. Men vel så surrealistisk; det er også klart at valgresultatet ikke vil reflektere det virkelige meningsmangfoldet i Israel. Opinionen står nemlig lenger til venstre enn valgresultatet i dag vil komme til å vise, ettersom usedvanlig mange velgere vil støtte utfordreren, den tidligere generalen Benny Gantz, ikke fordi de er enige med ham, men fordi han er den eneste med reell sjanse til å fjerne Netanyahu.

En nøkkelfigur denne gangen som sist er Avigdor Lieberman, en nasjonalist som gjerne representerer russisktalende velgere. I april, etter det første av disse tre valgene, var det faktisk slik at Lieberman bortimot reddet Israel fra en nesten iransk-fundamentalistisk framtid, etter at Netanyahu da hadde inngått hemmelige og tvilsomme koalisjonsavtaler med flere religiøse partier.

Lieberman, som i sin nasjonalisme spiller på antiarabisk hat, er også sterkt antireligiøs, og felte koalisjonen Netanyahu var i ferd med å etablere. Politisk står han egentlig nær Netanyahu, men han ser ut til å være besatt av å ville ende hans politiske karriere. Lieberman ser også ut til å kunne ha flere overraskelser i ermet: Etter valget vil han kunne lansere seg selv som den som best vil kunne danne regjering og bli Israels nye statsminister.

Les også: Siste sjanse for Netanyahu

Også blant landets palestinske statsborgere skjer det ting. Rundt 18 prosent av Israels statsborgere er palestinere. En høyere sperregrense har brakt vidt forskjellige partier, palestinske nasjonalister, kommunister og islamister, inn på samme partiliste. Og dette partiet ligger i dag an til å bli det tredje største i den jødiske staten, delvis også på grunn av et nytt fenomen: Jødiske velgere kvalme over Netanyahus omfavnelse av rasismen vurderer å støtte dem i protest.

Netanyahu har bokstavelig talt forgiftet politikken i Israel. Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. Han har også bevisst undergravd rettsvesenet og demokratiet for å kunne fremme lover som kan redde ham selv fra fengselsstraff.

Så hvem støtter da Netanyahu? Først og fremst de som har interesse i Israels fortsatte okkupasjon av de palestinske områdene, som for eksempel bosetterne. Men ikke bare dem. Mye blir sagt om Likud-velgeren, at han og hun for eksempel er fra arbeiderklassen, vanligvis jøder fra Nord-Afrika og arabiske land, som lider under landets europeisk-jødiske styrende elite. Men dette holder ikke vann. For Likud er eliten i dag, de har styrt Israel nesten kontinuerlig siden 1977. De antidemokratiske og fundamentalistiske verdiene som Netanyahu var villig til å fremme med koalisjonsavtalen i april er heller ikke Likud-velgernes typiske verdier. Men Dagsavisens utsending har møtt nok Likud-velgere til å kunne si at noe annet også spiller inn, noe ganske så uortodoks i politisk tenkning og terminologi. Og det er «pur faen». Mange støtter faktisk Netanyahu på pur faen, selv om det skader deres egne interesser, kun fordi de vet at det vil gjøre den «elitistiske venstresiden» gal i fortvilelse, litt som mange amerikanere velger Trump.

Les også: Brakseier for Joe Biden i South Carolina

Demokratiet i Israel er i krise. Israel er et land dominert av imponerende høyteknologisk industri og med en gjennomsnittlig utdannelse helt i verdenstoppen. Men dette hindrer ikke at brede deler av befolkningen omfavner antidemokratiske og rasistiske ideer. Og det som skjer i Israel kan skje overalt. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten. men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike. Dette er en situasjon unik for Israel. Det som ikke er unikt er hvor raskt de liberale verdiene ble svekket og demokratiet undergravd. I Israel er demokratiet nå delvis blitt et verktøy for fortsatt undertrykkelse, som for eksempel av minoriteter som aldri har nok makt til å hevde seg. Dette er en situasjon som kan bli relevant også i en rekke land i Vest-Europa.

Plutselig ser man da demokratiets begrensninger. Kanskje kan et demokrati kun fungere så lenge det store flertallet er mer eller mindre enige om det meste. Får man alvorlige uenigheter, blir også demokratiet en farlig plattform for anti-demokrater og rasister.

Ifølge meningsmålingene er Israel nå så splittet at 25 prosent av velgerne på begge sider faktisk foretrekker et fjerde valg framfor at motparten får makten. Det er ikke rart at Netanyahu flirer.