Ute av reform

– Noen må skrive om regionreformen.

På morgenmøtet i Dagsavisens kommentaravdeling blir det stille. Å skrive om regionreformen er en drittjobb. For ingen skjønner hvorfor den var nødvendig. Hva var det som ikke fungerte der ute i «verdens beste land å bo i»?

Mens nyttårsrakettene fylte himmelen over gamle Norge, tok klokka oss inn i 2020 og regionreformens år. 1,7 millioner av oss flyttet hjemmefra. 119 kommuner ble til 47. Landets 19 fylker ble over natta til 11. Nord- og Sør-Trøndelag var allerede gått i forveien, og ut av tida fulgte nå Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland, Hedmark, Aust- og Vest-Agder, Østfold og Akershus. Og ikke minst Hordaland – Hordafylket – som siden 800-tallet har overlevd et utall regenter, dansker, svensker og tyskere, verdenskriger og reformasjon, men altså ikke en reformkåt Høyre-regjering.

Rundt Oslo har vi fått Viken, bestående av Buskerud, Akershus og Østfold. Altså uten Oslo, som utgjør selve viken, men med fjellbygdene øverst mot Hardangervidda – Nord-Europas største høyfjellsplatå. Men ikke let etter folkelig logikk i denne reformen. Ei heller i navnene de uekte barna har fått. Det blir som i Ole Paus-sangen: «Ikke spør efter meningen, ikke søk efter svar, for når du vet svaret er, har du glemt hva spørsmålet var».

Men mer spektakulært og dypt alvorlig i Viken; uten politisk vilje blant dem som er valgt til å styre den nye, enorme regionen til å overleve som fylke. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV som nå styrer Viken, kan ikke vente med å oppløse konstruksjonen. Hvis det blir et nytt flertall på Stortinget etter valget i 2021, vil Viken be om å bli oppløst. Det er en absurd situasjon for hver fjerde nordmann som nå faktisk lever i Viken.

Sogn og Fjordane forsvinner inn i Vestland. Ikke Vestlandet, men Vestland. Flytter man musepekeren litt til høyre på kartet, kommer man til Innlandet. I bestemt form. Språklig er det inkonsekvent, men det var knapt annet å regne med. Mens noen har fått helt splitter nye navn, har andre fått beholde sine i nye, lange kombinasjoner og følelsesmessige kompromisser. Som Vestfold og Telemark, og Troms og Finnmark. Våre tanker går til de på sentralbordet.

Troms og Finnmark ble slått sammen med makt. Men lille Møre og Romsdal består med sine 265.000 innbyggere, selv om nordmørskommunene og tilhørende næringsliv helst ville bli del av en større midtnorsk region med Trondheim som nav. Ikke engang Frp i denne Frp-bastionen vil beholde Møre og Romsdal. Fylkesleder Frank Sve skrev før jul et flammende innlegg i Sunnmørsposten om at fylket burde vært delt. Frp er for øvrig mot hele ideen om fylker, hvilket også regjeringspartner Høyre er. Statsråd Monica Mæland (H) er egentlig motstander av reformen, men har stått på. I romjula ga hun seg selv og reformen sin fem på terningen. Vi i Dagsavisen er glad i frekke terningkast, men en femmer?

Det er sjelden reformer klappes inn. Vi mennesker er skeptiske til endringer, vi er konservative i vår natur, og de fleste av oss syns ting er greie slik de er. Nordmenn har strittet imot alt fra farge-TV til ny Bislett stadion. Folk fra Rygge må si at de er fra Moss og de fleste nordøst for Oslo er nå fra Lillestrøm. Det handler om identitet, og når over 100 kommuner er blitt borte, svir det nok for noen. Men de fleste av oss er også pragmatikere og rasjonelle skapninger. Vi aksepterer endring når det er til det beste for oss. Kommunereformen vil mange kunne finne mening i når hverdagen kommer. Hvis tjenestene blir bedre.

Regionreformen, derimot, de 19 fylkene som er blitt til 11 områder som stadig er fylker, er det vanskeligere å tro på. Selv om regjeringen håper på «styrket vekstkraft» og sper på med noen nye oppgaver. Hadde man ennå lagt til grunn en logikk: Ved stortingsvalget om to år skal det stilles lister i 19 fylker. Innbyggerne i Viken skal da velge stortingsrepresentanter fra nedlagte Buskerud, Østfold og Akershus. Ved valget i 2025 må Viken-folket kanskje stemme i to distrikter, Vest-Viken og Øst-Viken. Fordi fylket er så stort. Viken er for stort. Det er en oppfatning Nav deler. Selve krumtappen i forvaltningen opererer med 12 fylkesadministrasjoner. Viken må ha to. Valglovutvalget har ikke konkludert når det gjelder valgdistrikt, men det er ingen selvfølge at det vil være like mange av dem som fylker. 11, 13 eller 19? Alt er mulig. Helse-Norge er delt i fire. Politiet rydda nettopp og ble til 12 distrikter, men som ikke korresponderer konsekvent med de nye fylkesgrensene. Det gjør heller ikke de 11 bispedømmene. Det er seks tollregioner, og seks lagmannsretter. Kriminalomsorg og barnevern er fordelt på fem. Karene i Heimevernet samles i 11 distrikter, men disse har intet med fylkene å gjøre. Vi kan nevne det smått schizofrene «Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt».

En kartlegging av 22 virksomheter innen regional statsforvaltning i 2017 viste at bare tre av dem hadde overlappende geografisk inndeling. En gjennomtenkt, grunnleggende og tålmodig opprydding i forvaltningsstrukturene, i måten vi organiserer landet vårt på, kunne hatt noe for seg. Kanskje hadde seks faktiske regioner vært optimalt, hvis man fylte på med oppgaver. Isteden fikk Norge en politisk bakromsløsning der KrF fikk siste ord og en kompromissløsning knapt noen ville ha. Ikke fagfolk, ikke vanlige folk, og ikke våre folkevalgte.

Politireformen ble døpt «nærpolitireformen», og siden har ikke folk sett politi i sine gater. Nå har vi fått en regionreform som ikke har skapt regioner. Bare litt større fylker som er enda mindre elsket. Med makta lenger unna folk og ett dirrende spørsmål i lufta: Var dette det viktigste å bruke kreftene våre på nå?