Da vennen min tok sitt eget liv, klarte jeg ikke gå i begravelsen. Fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg, hva jeg skulle si eller gjøre. Det var umulig å forholde seg til.
Åpenheten rundt at Ari Behn tok sitt eget liv i jula, skapte den samme umulighetsfølelsen i meg.
Men det var også en påminnelse om hvor skjørt livet er, og at vi kanskje ikke trenger å snakke så lavt om det som vi gjør.
«Dette skal ikke skje med noen. Ingen skal ha det så vondt», er noe man kan finne på å si. Men det skjer jo. Mange har det så vondt. Det gjelder også de menneskene vi har rundt oss hver dag.
Ari Behn sin bortgang i jula var fryktelig trist. Og et slag i trynet, en virkelighetsorientering.
Han tok sitt eget liv, sto det i avisene. Og jeg tror det var riktig å si det som det var. For sannheten er viktig, selv om den er vond, som Lars Mehlum, professor i psykiatri, sier så fint til Aftenposten. Å vite er bedre enn å tvile for dem rundt. Selv når virkeligheten er så fryktelig trist.
Rundt seks hundre mennesker begår selvmord i Norge hvert år, og 6000 blir pårørende. De fortjener at vi har et språk for dette.
Hvordan skal man klare å bære på en sorg som ingen tør å snakke høyt om? Og hvordan skal man be om hjelp, når det er på sitt mørkeste, hvis skammen og frykten for å være til bry vokser seg for stor?
Selvmordsraten i Norge har ikke gått ned på tjue år. Det har vært handlingsplaner, kompetansen har økt og behandlingen har blitt bedre.
Men de fleste som tar sitt eget liv, er mennesker som ikke er i psykiatrisk behandling. Mennesker som ikke har turt, klart eller ønsket å be om hjelp.
Helsevesenets har en oppgave. Men det har vi også. Ved å være mottakelig for å snakke om det som er vanskeligere enn noe annet. Åpenhet er en lommelykt i mørket.
Det manglende språket vårt kommer ikke av at vi ikke ønsker å hjelpe. Vi vet bare ikke hvordan. Derfor tenker vi kanskje at det er bedre å skygge banen. Det gjør vi av respekt.
Men det kan oppleves utrolig smertefullt for de pårørende hvis de står alene igjen i sorgen, og ingen tør å se dem i øynene, eller si høyt det alle tenker.
For har vi tenkt på at man kanskje har et behov for å snakke om det også? Uten at man trenger å føle at man ødelegger for de rundt seg?
Programleder Solveig Kloppen sa noe bra om dette på radioen under P3-programmet «Lørdagsrådet». Hun fortalte om søsteren sin som tok sitt eget liv, og om hvordan mange trodde at de ikke måtte nevne henne, fordi de var redd for at det kom til «virvle opp i sorgen».
Men Kloppen fortalte at hun gjerne ville snakke om søsteren sin. At det var fint å prate og minnes om hvem hun var. For sorgen var ikke noe å virvle opp i, den hadde hun jo med seg hele tida.
Når noen vi er glad i dør, er det absurd at verden fortsetter. Man kan ta seg selv i å tenke «hvordan kan dere gå på butikken nå?»
Livet fortsetter, men sorgen forsvinner ikke. Da er det klart at det kan være fint at noen erkjenner den, i stedet for å late som alt er normalt.
Det er en grunn til at man skal omtale selvmord med varsomhet, omhu og respekt.
For smitteefekten er ikke en myte. Men det betyr ikke at vi ikke kan snakke om det. Jeg tror vi skylder de som står igjen, at vi våger å stå i det vonde.
Jeg tenker på vennen min, ofte. På at jeg skulle dratt i den begravelsen. På at jeg vil bli flinkere til å møte sorgen til de rundt meg med åpenhet, så ingen av oss trenger å stå alene i den. Det skylder vi hverandre.
