Deilig er julen

Dette skråblikket ble publisert første gang i 2019.

Ikke se! Å måtte passe på å gå i halvblinde inn i alle rom bare i tilfelle medlåntakersken står der og pakker inn noe med mitt navn på, sånn at man brennkvikt kan knipe igjen og beholde spenningen.

Det er jul, det. Å smugle ting inn, kjenne på den lett galopperende pulsen når man i dølgsmål bærer gaver opp på loftet og gjemmer dem under gammelt tøy.

Det er jul, det.

Spenningen med de fleste dager blir borte med åra. Påske, 1. mai, 17. mai, cupfinalen og bursdag. Ingenting er helt som det var lenger, og høytidsdagene hører definitivt til i denne gruppa.

Alderen er jo med på å matte glansen litt i sin alminnelighet, men samfunnet tar jo ikke disse dagene helt på alvor lenger, heller.

Internett stenger aldri, nyhetene pumpes ut, det er mandag hele året og på TV går ting sin vante gang uansett sesong. Det er ikke som i gamledager da man måtte nøye seg med tekst-TV i dagevis i høytida, og spise kun det man hadde i kjøleskapet, men gudene vet at vi hamstret opp!

[ 100 julenøtter for store og små ]

Tenk deg julaften morgen.

Ute laver snøen ned, på peisen brenner et varmende bål. Barna løper rundt i hvitt lin på grønnsåpevaskede tregulv. Det tindrer forventningsfullt i blå barneøyne. Mor sitter med knærne trukket opp i en stol, drikker urtete og leser sin roman, kikker lykkelig forelsket bort på sin partner.

Den himmelstrekkende fjelledelgrana er pyntet i matchende julekuler, og i toppen en stjerne som skal skinne og minne.

Under ligger pakkene med brede burgunderfargede bånd. Støv er tørket, bokhyller organisert og harmonisert etter farge. Vinduer vasket. Bing Crosbys «White Christmas» legger en myk base. Far på kjøkkenet nynner med, ikledd tøfler og en rødlig julegenser.

De siste lukene i kalenderne åpnes. På TV ruller klassikere. Neste stopp er gjestene som kommer til lyden av at Sølvguttene synger jula inn.

Nei, sånn er det ikke. Ingenting minner engang vagt om dette.

På lille julaften skal juletrerakkelet pyntes. Med groteske dorullnisser og annet nedarvet rask. Det er godt nok. Men det var da faen så kort den ledningen til lysa var blitt, og unger, unger ikke heng alt på samme sted da!

Når roen endelig senker seg i 22-tida, er det tid for «Kvelden før kvelden» på NRK.

Statskanalens framstilling av julehøytiden slår meg som dypt villedende hvert år. Jeg føler mer slektskap med Hovmesteren enn gjestene på skjermen. Helt ugjenkjennelig er jula på NRK. Utmattet kikker jeg på dette NM i glitrende prektighet, med pene mennesker og perfekte svorer og vakre pikestemmer.

Antiseptisk, kommer jeg til å fnyse og bytte til julas dille, «Love Actually». Sprøyt, vil jeg sikkert juleølgurgle mot TV-en. Jula knekker flere forhold enn den skaper.

Det setter jeg en neve pund på, Mr. Grant!

Men selv om de har tatt fra oss annerledesfølelsen av alle dager som før var annerledes, selv om lille julaften er glatt og stressfull, så vet jeg at jeg skal få en dag i mårå.

Julaften står fortsatt igjen med fordums glans. Denne ørnen blant dager. Den ene dagen i året der alle er snille. Alle er gode. Alle vil vel. Alle smiler. Alle gir bort noe til de man er glad i, og kanskje til noen man ikke er fullt så glad i, men gir likevel fordi det er jul. Det er nesten enda bedre. Og så gir man en ekstra slant til en rumener i Storgata.

Det er en dag for å kjenne godhet, varme og kjærlighet, og for å sette seg foran stereoanlegget og klemme til med Jussi Björlings «O helga natt» og la tårene sprute.

Så kan man tørke tårene med myten om at Jussi var dritings da han spilte den inn. Er det virkelig mulig at noe så vakkert kan serveres av en mann fullere enn Hertuginnens hovmester? Jeg liker den tanken, og er ikke interessert i fasit. Det er den ene dagen i året jeg kjenner på en høytidelighet, og jeg gleder meg genuint til den år ut og år inn.

Men det er også en dag å grue seg litt til. Tomheten etterpå er åndeløs. Først den rare følelsen av at festmiddagen kl. 17 med ribbe og medister, selve målet for en måneds styr og jag og mas, julaftenplanlegging med excelark og diskusjoner om hvem som skal til hvem siden september, er over 17.15. Så gavene og kakene.

Og alt dette er fint. Men så.

Så sitter du igjen i sofaen etter at gjestene er gått, så stinn at du skjems, gloende apatisk på katolikkene som fyller dagen med åndelig mening og holder midnattsmesse i Roma, og kjenner etter og tenker: Var det alt? 24 dagers sprint med mange innlagte drikkepauser og man kommer i mål til dette?

Den tomheten har intet sidestykke i den menneskelige tilværelse.

Julaften er også et slags kontrapunkt i den lange nedbrytingen av korpuset man har bedrevet gjennom desember. Første juledag blir man innhentet av virkeligheten.

Den lykkelige førjulstida, der man gir totalt faen og hiver innpå av alt det gode liv kan by på, var ikke evig i år heller. Festen er over. Det er bare småkaker igjen. Tidas fryktinngytende krefter drar deg ubønnhørlig mot 1. januar. Å småspise pepperkaker hele kvelden kan ikke lenger rettferdiggjøres med at det snart er jul.

Å rive opp en pakke lefser med tenna for så å smøre seg tre-fire feite ruller med smør og geitost (eller medister) som det aller siste du gjør før du legger deg, kan ikke lenger forklares eller forsvares.

Uhyggelig snart blir det som jeg en gang overhørte på puben en romjulsdag for noen år siden:

– Fått spist litt i jula du også, eller?

– Ja, men ikke så ille som jeg frykta.

Det er lov å håpe. God jul.

[ Hva, har du pyntet juletreet allerede? At du ikke skammer deg ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!